Kommentar

Det som skulle være en ny tid, ble et spektakulært eksempel på statskollaps

Sør-Sudan markerer i dag ti år som selvstendig stat, det er lite å feire, men kanskje noen lærdommer å trekke

Da Sør-Sudan ble verdens yngste stat 9. juli 2011, var det etter tiår med en av Afrikas blodigste og mest brutale kriger, skriver Maren Sæbø.

Klokka var snart fem på ettermiddagen, 8 juli 2016. I den til vanlig ganske livlige byen hadde det blitt merkbart mindre trafikk. En enslig gateselger solgte sørsudanske flagg og hatter, men den planlagte femårsdagen for den unge republikken dagen etter var avlyst. Foruten ham var det bare soldater i gatene rundt presidentpalasset, når vi passerte. Langs muren til selve komplekset, satt spesialsoldatene henslengt, tungt bevæpnet. Ved presidentens port sto to kvinner i kritthvite paradeuniformer med epåletter. Idet vi passerte åpnet de porten for en konvoi av flere militære kjøretøy, og landets to visepresidenter.

Det som skjedde siden, er fem år senere fortsatt litt uklart. Like før halv seks, da begge visepresidentene hadde kommet på plass hos presidenten, brøt det ut en krangel. Der inne på parkeringsplassen, bak porten voktet av de to kvinnene i paradeuniform. En kilometer unna kunne vi høre først noen spredte skudd, så skuddveksling, og snart også tyngre våpen. I løpet av en time var de fleste soldatene vi hadde møtt på veien, alle soldatene som flankerte veien, og de to kvinnene med epåletter, døde, ifølge vitner. Og Sør-Sudans borgerkrig i gang igjen.

Sammenbruddet

Da Sør-Sudan ble verdens yngste stat 9. juli 2011, var det etter tiår med en av Afrikas blodigste og mest brutale kriger. Med noen opphold hadde konflikten om det søndre Sudan vart siden 1955. Det tok femti år å komme fram til en avtale, denne ble underskrevet i 2005, og la til rette for en overgangsperiode før Sudans sørlige regioner fikk stemme over egen uavhengighet fra nord. Det skjedde i januar 2011, og i juli samme år var det duket for en storstilt feiring. Til stede i den nye hovedstaden var de som hadde hjulpet Sør-Sudan gjennom krigen og fram til en avtale med Khartoum, deriblant en norsk delegasjon ledet av kronprins Håkon Magnus.

Det som skulle være en ny tid for noen av verdens mest brutaliserte mennesker, ble et spektakulært eksempel på statskollaps

—  Maren Sæbø, journalist i Vårt Land

Det ble ikke noen festiviteter på femårsmarkeringen, og også tiårsmarkeringen er noe neddempet. Etter halvannet år som uavhengig stat, brøt det ut borgerkrig i desember 2013 mellom tropper lojale til president Salva Kiir, som tilhører Sør-Sudans største folkegruppe dinka, og soldater lojale mot hans visepresident Riek Machar, som er nuer. Krigen mellom de to utløste massedrap og overgrep langs etniske skillelinjer, på kort tid ble styrker lojale til både den ene og de andre anklaget for en hel katalog av brutale krigsforbrytelser. Det som skulle være en ny tid for noen av verdens mest brutaliserte mennesker, ble et spektakulært eksempel på statskollaps.

400.000 døde

Jeg husker en spesialsoldat, med rød beret, henslengt på en benk utenfor presidentpalasset den dagen, jeg husker hvitheten i paradeuniformen til de to kvinnelige vaktene i det vi passerte. Detaljene brant seg fast da et vitne fortalte meg om likhaugene rundt palasset morgenen derpå. Alle døde, sa han, de kvinnelige vaktene også. Den dagen Sør-Sudan skulle ha feiret femårsdagen. Noen dager senere ble det meste av Jubas utlendinger evakuert, etter at amerikanerne grep inn med flystøtte fra en base i Djibouti, og åpnet flyplassen. Vi kunne fly ut, det kunne ikke borgerne av verdens yngste stat. De møtte jeg i stedet siden, i Uganda, i Kenya og i Etiopia, som en del av en av verdens største flyktninggrupper, 2,3 millioner i tallet.

J

Det anslås at 400.000 mennesker har dødd som en direkte eller indirekte følge av krigen i Sør-Sudan siden 2013. Denne uka har de overlevende holdt pusten, og håpet at en svært skjør avtale mellom Salva Kiir og Riek Machar fra 2018, skal holde. I en oljerik stat i nord har generalen som i julidagene 2016 renset Juba for Machar-sympatisører, Paul Malong vært på offensiven mot hæren han tidligere ledet. I sør, mot grensen til Uganda, kjemper fortsatt styrkene til en annen general, Thomas Cirillo, mot Salva Kiirs tropper.

Sør-Sudan har vært blant de landene som gjennom årene har mottatt mest norsk bistand

—   Maren Sæbø, journalist i Vårt Land

I hovedstaden Juba har man også i løpet av jubileumsuka fått glimt av hvordan den unge staten styres, der deles ut og, dras inn poster, i landets alt større regjering og nasjonalforsamling. Viktige punkt i fredsavtalen fra 2018 er derimot ikke oppfylt, det er mer våpen en noensinne, og stolleken i Juba fører til stadige trefninger rundt om i andre deler av landet. Sentrale aktører som holdes ansvarlig for mange av overgrepene mot befolkningen i kjølvannet av sammenbruddet i 2013, og 2016, er blitt forfremmet. På tross av internasjonale sanksjoner og krav om et slags rettsoppgjør.

Dilemma for Norge

For norske diplomater og bistandsarbeidere, som har vært tungt involvert både i opprettelsen av den unge staten, i statsbyggingsprosjektet og i forhandlingene etter krigsutbruddet har det vært få lyspunkt. Sør-Sudan har vært blant de landene som gjennom årene har mottatt mest norsk bistand, sammen med et par andre land der statsbyggingen vi har vært involvert i ikke har gått så bra, De palestinske områdene og Afghanistan. I alle disse tre landene er det humanitære behovet stort, samtidig som utsiktene for fred og utvikling er heller bleke.

I Sør-Sudan anslås det at 8,5 millioner av en befolkning på 11 millioner vil ha behov for humanitær assistanse i løpet av året. Paradokset er selvsagt at den innsatsen det internasjonale samfunnet legger ned for å holde befolkningen i live, også tillater landets myndigheter å unndra seg ansvaret. Slik kan helt nødvendig nødhjelp være med på å opprettholde lidelsen den er ment å bøte på. Det er allikevel ikke et argument for å la Sør-Sudan i stikken nå, som landets ledere, har også landets mangeårige venner, et ansvar for å følge opp. Jeg var lettet over å bli evakuert fra Juba for fem år siden, etter å ha tilbragt fem dager midt i kampene som brøt ut den gangen. Men mange av oss som fløy ut kjente nok også på skyldfølelsen, igjen på parkeringsplassen ved flyplassen sto venner, familie og kolleger som ikke kunne komme seg vekk. For dem må resten av oss ikke gi opp, selv om vi kan fly ut.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar