Friskt pust i en sneversynt pietistkirkelighet

Et drøyt steinkast fra Majorstuen T-banestasjon ligger et langstrakt, nesten litt formelt bygg bak en kirkelund av trær. Ikke utadvendt og kronisk innbydende, men et sted som vet hva stillhet og bønn er, og som med presis trofasthet har vist det i Norge gjennom hundre år, nå på ettersommeren. Dominikanerne har vært et troens kraftsentrum her siden 1921 – i det store noen spede år etter at verdenskrigen hadde revet opp Europa, i det mindre samtidig med at Sigrid Undset – en etter hvert markant katolikk – var i ferd med å avslutte storverket Kristin Lavransdatter.

Orkans styrke

Nøyaktig 800 år tidligere ble ordenen formelt stiftet, munken Dominikus (1170–1221) hadde tatt ut på veiene og på apostlenes vis, det vil si til fots og i fattigdom, forkynte han evangelium og omvendelse. Han hadde fått med seg flere, det ble etter hvert en sterk organisasjon, som har «seilt» gjennom århundrer og tålt orkans styrke og milde laguner, det ene kan være like truende som det andre. De kalles Prekebrødrene, og ordet dekker – de er kirkens undervisere, dens misjonærer, på sett og vis.

Mange som har levd med den knugende fornemmelsen av at kristendommen er noe taperaktig, har søkt ly hos dominikanerne for å lære at det er omvendt – det kristne livet er i seg selv en seier.

—  Olav Egil Aune

Økende nysgjerrighet

Da Prekebrødrene kom til Norge, var de kjent for sin urokkelige Kristus-tro og kulturelle åpenhet. De kom i forkant av at Den lutherske kirken i Norge levde en vansiret tilværelse på grunn av opprivende debatter. Dominikanerne kom med «positive» verdier, som mange savnet i en sneversynt pietistkirkelighet. Det er ikke noe å lure på at de gjennom de første årene – som for så vidt i dag – møttes med økende nysgjerrighet og en mer positiv interesse for Den katolske kirke i Norge og det kristne livet i det hele tatt. Men også tilsvarende: Det ble fra andre hold mobilisert kraftig mot «den katolske fare» og yppet til strid. Mens Den lutherske kirken vaklet, holdt katolikkene fast.

[ Han tok fornuften fangen ]

Livgivende mirakler

Hva står Prekebrødrene for? Jubileet feires med en vidstrakt vakker bok med innhold som sporer historie, ren opplysning og tekster som er like mye historie som oppbyggelse, troen belyses og spres, det er en entusiasme i det hvor Nils Heyerdahl, tidligere sjef for Radioteateret, anes som en av tankene bak – han vet hva dramaturgi er. I denne boken, Prekebrødrene på St. Olav forlag, summerer en av dagens brødre, pater Joseph Mulvin opp med sedvanlig munterhet hva det vil si å være dominikaner: «Da jeg gikk forbi en frisørsalong i Oslo nylig, la jeg merke til følgende plakat: ‘This salon contains Truth, Beauty, Justice – and pure life-changing miracles’. Jeg ble umiddelbart fristet til å gå inn og spørre om dette var en dominikansk salong, for ordene på plakaten syntes å oppsummere hva det dominikanske livet handler om. Vår misjon som dominikanere er å oppsøke Guds sannhet, skjønnhet og rettferdighet hvor det enn finnes, og å forkynne Guds livsforandrende mirakler.»

En seier

Nå går det overraskende godt med kristendommen, selv om folkekirken synker aldri så lite. Mye dør før den. Dominikanerne i Oslo har sin lille del av æren, som består av å en mosaikk av særdeles personligheter gjennom tidene, alle har ved sin utadvendthet satt sitt preg på det kristne livet i Norge. Like mye for katolikker som for protestanter. Mange protestanter og katolikker som har levd med den knugende fornemmelsen av at kristendommen er noe taperaktig, en kamp man aldri vinner, har søkt ly hos dominikanerne for å lære at det er omvendt – det kristne livet er i seg selv en seier. Det i landet Norge hvor det er smart å si at «jo mindre man vet om kristendom, desto klokere er man». I St. Dominikus kloster har livet tatt tilflukt.

[ Arnfinn Harams tekster i ny tonedrakt ]

Tro i sammenheng

Det ligger i sakens natur, det å være dominikaner innebærer å ha et visst mål av intellektuell kapasitet. Slik har dominikanerne i Oslo markert seg med spisser som Hallvard Rieber-Mohn, Finn Thorn, Kjell Arild Pollestad og Arnfinn Haram, for bare å nevne en flik – sentrale skikkelser i norsk kulturdebatt, skarpskodde, fryktede, vanskelige å komme utenom. Det har naturligvis også trukket mange mot dominikanerne – en kristendom som ikke bare er tørr tro, men tro satt i sammenheng. Klinkende edru på det entydige budskap, som det i den virkelige verden ikke er så greit å forlike seg med, nemlig det at ens fiender får like mye oppreisning som en selv. Og at derfor kan ikke evangeliet brukes til å banke andre i hodet med.