Kommentar

Hva er Norges kall?

KRISTEN NASJON: Går det an å si at Norge som nasjon har et kall? Og er det mulig fram mot Stiklestadjubileet å identifisere det som et kristent kall?

«Jeg vet at jeg lever i et flerkulturelt samfunn, men hadde håpet at statskanalen hadde fått med seg at det er den kristne tro som er vår kulturs religion», skrev stortingsrepresentant og kommende statsforvalter Else-May Norderhus (Ap) på Facebook. Det var NRKs brede presentasjon av muslimenes id-feiring som forårsaket utbruddet.

Siden hun i første versjon av innlegget klaget på at NRK er blitt muslimsk, og Frp-leder Sylvi Listhaug samtidig spurte om hvorfor politikerne gratulerte med id men ikke himmelfarten, ble det forstått som nok et utslag av vrangvilje mot muslimene.

Hvis det er behovet for å utelukke muslimer som er motivasjonen for å hente fram den kristne kulturarven, maner der til vaktsomhet mot en nasjonalisme på villspor.

—  Erling Rimehaug

Men midt i all vitsingen om uteblitte himmelfart-hilsener, kunne det også anes en viss usikkerhet om eget ståsted, som kontrast til muslimenes naturlige religiøse offentlighet. «Feire pinse? Har det klikka for deg?» var tittelen til VGs kommentator Tone Sofie Aglen på pinseaften – der hun undret seg over hvor lite toleranse og forståelse det er for kristendommen i vårt tolerante og flerkulturelle samfunn.

Når påsken avlyses, er da olavsarven død?

Vi nærmer oss tusenårsmarkeringen av Norges kristning. I 2024 er det tusen år siden Mostertinget i nærvær av Olav den hellige vedtok at kristenretten ligger til grunn for Norges lover, og i 2030 kommer markeringen av Olavs død på Stiklestad.

«Har det mening at et land som i en håndvending avlyser påsken, feirer sin kristning? Er det ikke ærligere da å erklære olavsarven død på landsplan?» skriver den katolske biskopen i Nidaros, Erik Varden i sin ferske bok «Påsketro i en pesttid.»

Pandemien har gjort ting klarere, sier biskopen. Det er blitt klart hva vi regner som viktig og uviktig. Å feire Kristi død og oppstandelse regnes ikke som viktig. «I statens og lovens øyne anbringes påskenattsvaken i samme kategori som en bingokveld», skriver han. «Vi har tapt en dimensjon av tilværelsen: Det transcendente er strøket fra offisielt ordforråd.» Og uten himmeldimensjonen kan olavsminnet bli bare et «glorete innslag i vikingtidfantasiene som florerer», advarer han.

Kristenarven oppfattes irrelevant

Biskopen retter ikke først og fremst en anklagende pekefinger mot politikerne. Snarere oppfordrer han til en selvransakelse innad blant kristne. Hva sier det om hvordan vi lever og formidler vår tro, at våre samtidige oppfatter den som irrelevant? spør han.

Når kristenarven ikke lenger oppfattes som viktig og relevant, så oppstår det en usikkerhet om hva vi egentlig står for som samfunn. Hva er Norges kall? spør Erik Varden. «Ethvert folk har et kall å følge, men vi har uklare begreper om hva som er vårt nasjonale kall», sa han i sin 17. mai-preken i år.

Forlagssjef Kristine Dingstad i St. Olav utfordret ham til å utdype dette da Vardens bok nylig ble presentert. Han svarte at det er en bibelsk tematikk at nasjonen står for noe, at den har en særlig rolle å spille i å virkeliggjøre Guds plan. Og han refererte til Olav Aukrusts idé om det olsoknorske, der Olav den hellige personifiserer syntesen av det kristelige og det nasjonale som Norges særlige kall.

Tvetydig nasjonalisme

Her vil det nok hos en del ringe noen advarende bjeller. I Nasjonal Samling regnet man Olav Aukrust som en inspirator, og mange fra hans miljø fikk landssvikdommer etter krigen. Aukrust selv døde flere år før NS ble stiftet, og det er urimelig å sette et fascist-stempel på ham. Men den romantiske nasjonalismen han dyrket, fikk altså en virkningshistorie som gjør at mange vegrer seg for å ta i begreper som nasjonens kall.

Men nasjonalismen sto også sterkt blant de som bekjempet nazismen. Og det var almen begeistring over norske flagg og «Ja, vi elsker» da de kunne hentes fram igjen – en nasjonal begeistring våre svenske naboer ikke skjønner noe av. «Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja» var i min barndom et uttrykk for at Gud hjalp oss i kampen mot okkupasjonen.

Nasjonalismens stygge skygge

Nasjonalismen kan være progressiv og demokratisk, det er Norge et eksempel på. Men nasjonalismens stygge skygge er ekskluderingen av de andre. Uansett hva man mener om Marte Michelets konkrete påstander, er det et faktum at vi ikke vernet om jødene – og mye tyder på at det blant annet handlet om at de ikke helt var regnet med i det nasjonale fellesskapet.

Erik Varden påpeker at da den norske nasjonen ble skapt, erklærte man at noen ikke hører til: Jøder og jesuitter skulle ikke inkluderes. Når utelukkelsesretorikken hentes fram, er det et tegn på at den nasjonale enheten er skjør, poengterer han.

Hvis det er behovet for å utelukke muslimer som er motivasjonen for å hente fram den kristne kulturarven, maner der til vaktsomhet mot en nasjonalisme på villspor. Men samtidig må det gå an å lete etter et positivt svar. Er våre kristne røtter relevante for å finne det vi alle skal integrere oss i?

Å ofre seg for andre

Erik Varden minner om at kjernen i olavsarven er å ofre seg for andre. På det grunnlaget håper han på en kristelig-nasjonal oppvåkning. Men det må handle om noe annet enn proklamasjoner om at Norge er et kristent land. Den kristne arven må oppfattes som relevant for det samfunnet vi nå lever i. Det betyr ikke at alle skal være kristne, men det krever at det finnes noen som gjør kristentroen synlig.


Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar