Hva er stygg, hva er pen arkitektur?

Vi er godt inne i et arkitektopprør – foreningen Arkitektopprøret, det norske folkeopprøret mot «stygg» arkitektur, har fått 50.000 følgere på Instagram i løpet av en måned. Det er hjertens lett å være enig i et opprør, når en ser seg rundt, tenkte jeg – før det gikk opp for meg at i den gården er moderne synonymt med «stygt», gammelt synonymt med» pent» og debattsiden deres et ekkokammer av til dels grovttenkende kaliber. Hadde det vært et opprør mot utbyggerhaienes grå bygningsørkener, hadde de hatt meg som livsvarig medlem. Men her går det til dels på moderne arkitektur. Men moderne arkitektur er naturligvis «pent» som noe, bare en bevisst, sansende arkitekt med syn for mennesket og dets omgivelser er satt i spill. De gode arkitektene kjemper en kamp mot det heslige og det som ikke er tjenlig. Det vi må kjempe mot, er den byggeuskikken, som popper opp rundt oss med forakt for fornuft og alt menneskelig.

[ Klarsynt bruk av antikke myter for å forstå vår digitale tid ]

Skog på tak

Vi som husker 70-tallet, husker også arkitekten Friedenreich Regentag Dunkelbunt Hundertwasser (pseudonym), som i Wien lagde bykvartaler i Thorbjørn Egner-stil, muntre farger, avrundede kanter, krøll og skog på taket – til naturens ære, og dermed menneskets. Alle med miljøbevissthet i huset hadde en Hundertwasser-plakat på veggen, også her i Norge. «Du er en gjest i naturen – oppfør deg!», var et av slagordene hans, et annet: «En rett linje er ugudelig». Og: «Vi må stanse dette at folk beveger seg i sine bomiljøer og kvartaler som kyllinger og kaniner i burene sine». Folk skulle ha en farge– og formopplevelse når de gikk på jobb mellom disse husene. Og når de kom hjem. Det var så outrert at det ble et blaff. Men han fikk sagt noe viktig.

Hva om vi sier at arkitekturen er en fortsettelse på skaperverket, den må vokse organisk ut av det stedet den er reist

—  Olav Egil Aune, kommentator

Ørliten fryd

Hva er stygt, hva er pent? Pent er det vi trives i, så langt er de fleste enige. Pent er det som gir noe over tid. Pent kan vi helt klart si er ting som gir energi – rom det er godt å være i, om vi sanser slikt, fasader du kan hvile øynene på og kjenne en ørliten fryd ved. Arkitektopprøret gir meg fornemmelse av at «pen» arkitektur stanset på 1920-tallet. Det er naturligvis tøys. Skjønnheten følger det skapende mennesket og får sine heldige utslag gjennom alle tidsepoker. For noe er pent, og noe er stygt – ofte avhengig av om det var nok penger i prosjektet, eller om det var råd til det lille/store ekstra. Dessverre.

«Stygge» byrom

Det er flust med «stygge» byrom i Norge, grå betongtenner som stikker opp mellom trehusbebyggelse og gjennomtenkt murarkitektur. Hva om vi sier at arkitekturen er en fortsettelse på skaperverket, den må vokse organisk ut av det stedet den er reist og de omgivelsene som allerede er gitt? Vi ofte ser en arkitekturverden som ikke er ferdig og hel, den er fragmentarisk. I bunn og grunn hører arkitektur naturen til, den kan være en meningsfylt kontrast til naturen, men den spiller sammen med naturen. En kan gå tilbake til den gamle, norske byggeskikken med tømmerstuer, som ser ut som om de er vokst ut av jorda med sine usedvanlig rolige proporsjoner ... ja ... ro. Tilsvarende energiske bygninger, som lever og streber.

Bygghaiene

Hva om vi ser bygningen som et verdensbilde? – tidligere oppfattet man verden som et stort hus, og at det menneskelagde huset framstilte denne strukturen. Verdensbildet var på den måten både allment og lokalt, det var stedet – og menneskene skulle leve der, bo der, arbeide der, det var poenget. Problemet med visse, sørgelige deler av moderne, norsk byggeskikk – så vel som internasjonal – er at reisingen av nye bygninger, særlig i bymiljøer, er satt bort til utbyggere, der hver sparte krone teller og bygghaien forsvinner kjøkkenveien ut av prosjektet med lommene fulle av penger, fordi de klarte å klemme så mange leiligheter inn i en koloss som mulig. Skyt ikke arkitekten for det!

Plystrende likegyldig

Arkitekten og skribenten Odd Brochmann snakker i sin klassiker «Om stygt og pent» om behagelig og ubehagelig. Noe sier meg at arkitektur ikke bør eller kan være ubehagelig, er den det, er den «stygg». Vi trenger omgivelser som gir impulser til liv, levende arkitektur gjør det. Død arkitektur trekker energien ut av oss. Den slags tanker er plystrende likegyldige for noen, skjønt det tror jeg ikke. Alle påvirkes av det vi har rundt oss. Det å strene til jobben mellom grå, tanketomme murkolosser, er som å drenes for energi. Arkitekturen er på sett og vis vår alles kunst, vi møter den daglig.

Skjønnhet er moralsk

Den tyske dikteren Adelbert Stifter sier at «all skjønnhet er moralsk». Arkitektur skal være «moralsk», den skal tjene mennesket og berøre sanseapparatet på en god måte – det er moral. Hundertwasser er ikke urbildet på «god» arkitektur, slett ikke – men han trodde på sitt prosjekt med å påvirke sansene. Det finnes mye god, moderne arkitektur som gjør det. «Når vi drømmer alene, er det bare en drøm, men når vi drømmer sammen, begynner en ny virkelighet.» Sa han. Mange arkitekter kan med hjertet skrive under på den. Selv om Hundertwassers arkitektur ikke står høyt i kurs.

Uten anførsel

Men for øvrig: Jeg mener at det nye Munchmuseet er stygt. Uten anførsel. Fordi mennesket føler seg lite, knuget og avvist ved siden av det.

[ Det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika gjør deg nysgjerrig på bibliotekets fremtid. ]