Det vil utvilsomt sitte langt inne. Men, la gå.
Se for deg en dag, for eksempel i august – bank i bordet – når nesten alle har fått første stikk og tiltakene er trappet ned. Det er fortsatt sommer og noenlunde varmt. Vi kan unne oss en real, kollektiv pust i bakken, en dugnadsfest.
Vi er kommet langt! Vi har i alle fall lagt bak oss en viktig etappe i det lange felttoget mot viruset. Og som i et Tour de France kan vi unne rytterne – oss alle – litt applaus.
Da vil vi ha selvsagt ha mange private gjensyn å feire. Men hva med litt takk og hedring og verdsetting, i stort? For samholdet – vilt fremmede borgere imellom – som har brakt oss såpass langt?
[ Én gruppe er fortsatt lov til å definere som «utenfor»: Kristne med meninger flertallet ikke liker ]
Langbord
Formen på det? La meg fable litt. I storbyene: gatefester med langbord over flere kvartaler. På mindre steder, langbord som fyller «stripa». Kanskje blir det takkekonserter, der vi nyter stedets artister (kanskje med meteren intakt), til mat og drikke sponset av de lokale matbutikkene (de har hatt fete tider under koronaen). Lokale pandemi-helter hales opp på scenen i pausen. Kanskje blir det stående applaus for gjengen fra hjemmesykepleien? For ungdommene i kassa på Prix? For drosje- og bussjåfører (som har måttet supe i seg mye virus for å gjøre jobben). For barnehagepersonalet og lærerne, som for barnas og samfunnets skyld har utsatt seg for smittefare og uvisshet? Kanskje for kommunelegen, kanskje til og med for russen fra 2020 og 2021 som fikk rullingen sin parkert av hensyn til gamlingene. Og kanskje et minutts stillhet for «krigens falne»?
Et annet sted danner noen kanskje en menneskelig kjede rundt lokalsykehuset, for alle livredderne der. Et tredje sted lager kanskje kundene kronerulling for å gjenreise stamstedet sitt.
Og kanskje skulle vi altså gjort en improvisert flaggdag av en dato det smaker fest av: Den syttende – august. Jeg aner ikke om jussen åpner for sånt, lar bare ideen blafre litt.
Naivt. Ja visst har vi riper i lakken. Covid tok kriseberedskapen vår på senga, håndteringen av reiserestriksjoner og importsmitte har virket naiv, grensende til det dumsnille. Karantener er sabotert og festløver er blitt bøtelagt, vår lite festløveaktige statsminister inkludert.
Men i det store og det hele, er ikke dette unntakene som bekrefter regelen? For det er ikke bare effektive vaksiner, et oljefond, WHO og en noenlunde handlekraftig politikerstand som da vil ha tatt oss dit vi er. Det er ikke bare frykten for egen helse og død, eller angsten for å smitte andre.
Såpass til hensynstagen og skamvett er ingen selvfølge her i verden.
— Asle Finnseth
Glemt kapital
Det er en kapital som ingen fører regnskap for. Og som er verd å markere, ikke bare på 17. mai. Kall det samfunnstillit. Den som gjør at vi, uten å parkere vår kritiske sans, lar oss lede og samordne. Kall det – ja, nå kommer 17. mai-ordene – solidaritet, samfølelse og tilhørighet. Kvaliteter politikerne ofte i praksis undergraver, i sin enøyde jakt på økt valgfrihet for den enkelte. Og som vi til enhver tid flyter på som fellesskap, også økonomisk. Som fremmer trivsel og avverger konflikt og vold, og som i en pandemi kan utgjøre forskjellen på en påkjenning og en tragedie.
Trekkene har vist seg tydeligst hos frontsoldatene. Men de har også ytret seg i milliarder av små hverdagsbeslutninger siden mars 2020: Når du fikler frem, for femte gang i dag, de hersens munnbindene som får deg til å se ut som en dust. Når du nøyer deg med stusslige bursdager på Zoom. Utsetter brylluper. Holder ut på hjemmekontoret. Biter i deg ensomhetsfølelsen rundt alt som ble avlyst – hytteturer, korøvelser, gudstjenester og fredagsbønner.
[ Korister i Norge har sunget alene i over et år. For Anita (73) har koret vært uvurderlig ]
Bestått
Såpass til hensynstagen og skamvett er ingen selvfølge her i verden. Man trenger ikke å være sjåvinist for å registrere det. Nå har lille, tillitsfulle Norge vært stilt på sin hardeste prøve siden andre verdenskrig. Resultatet er slett ikke så verst.
Et interessant test-tilfelle er om vi legfolk i 2020 ble mer skvetne for å yte livreddende førstehjelp. Å trå til, munn til munn mens ambulansen er på vei, var i fjor en god del mer risikabelt enn i årene før. Men andelen forulykkede som opplevde slik førstehjelp økte faktisk i 2020. Til hele 86 prosent, fra høye 83 prosent i 2019. (Med 83 prosent lå vi allerede på topp blant 27 land i Europa, ifølge EuReCa 2-studien, snittet var 53 prosent.)
Det tåler å gjentas: La ikke en krise gå til spille. Det unngår vi for eksempel ved å sette navn på det vi sammen har utrettet og si det til hverandre. Høyt og ubeskjemmet. Kommende sommer er timing god som noen. I krigen mot virusplagen vanker det ikke noen 8. mai, ingen spektakulær «seiersdag». Når alt ruller igjen for fullt, vil vår lille, kollektive bragd fort være glemt.
Jeg husker hvor lett det var å fleipe med mine foreldres «husk krigen»-nostalgi.
Våre felles påkjenninger under pandemien blir puslete i forhold. Men de har gitt oss noe vi ellers ikke ville ha hatt: Et stort og samlende Minne, av noe dypt uønsket som vi ved store og små forsakelser kom oss igjennom. Ting vi kan snakke med andre om i årevis fremover, også med dem vi ikke kjenner. En erfaring av at storfellesskapet kan mobiliseres om noe mer meningsfullt enn økt valgfrihet, komfort og konsum. En erfaring av at vi, sammen, «når det blir krevet», evner å løfte så det monner. Den erfaringen vil vi også kunne mobilisere til gavn for verden rundt oss.
[ Kaller Ernas koronaavik «guddommelig» – advarer mot at nordmenn drilles i flinkhet ]