Kommentar

Illevarslende lav likestilling i Den norske kirke

Andelen av kvinnelige prester som opplever mangel på likestilling er altfor stor, særlig i Bjørgvin og Nord-Hålogaland. Den ferske rapporten viser at debatten om reservasjon mot kvinnelige prester kun har vist fram toppen av et isfjell.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hovedfunnene i den store arbeidsmiljøundersøkelsen for kvinnelige prester i Den norske kirke viser at svært mange opplever en likestilt kirke, der det er godt å jobbe. Men den viser også at en illevarslende stor andel ikke opplever det slik. Den omfattende statistikken viser store forskjeller mellom bispedømmene. På flere ulike parameter er Bjørgvin bispedømme en versting. Der opplever 38 prosent av de kvinnelige prestene at det ikke er likestilling i Den norske kirke.

Rapporten som nå ligger på bordet er svært viktig for arbeidsforholdene i Den norske kirke. Det er svært prisverdig at Kirkerådet har tatt initiativ til en slik omfattende undersøkelse. At Kirkerådet nå kommer med en stor tiltakspakke er avgjørende for rekrutteringen av kvinnelige prester i årene som kommer. Det er ikke bare viktig for rekruttere kvinner, men for å skape et godt arbeidsmiljø for alle.

Når prosten blunker

En av flere markante og forstemmende funn i undersøkelsen er at så mange kvinnelige prester utsettes for ubehagelige kommentarer på kropp og utseende. De yngste utsettes i størst grad for dette. Dessuten opplever hele 81 prosent av kvinnelige prester under 30 år ubehagelige kommentarer knyttet til alder. Det skjer i menigheten, under begravelse og når prestene i prostiet møtes. Dette skjer samtidig som mange av dem får nedlatende kommentarer og spørsmål om sine kvalifikasjoner.

Noe av dette skyldes rett og slett holdninger i den norske befolkning og folk som kommer til begravelser eller gudstjeneste. Dette kan ikke kirken gjøre noe mer med enn andre samfunnsinstitusjoner. Men det sier noe om holdninger blant oss. En av prestene forteller hvordan eldre menn som møter opp i begravelser kommenterer utseende og alder nedsettende: «Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal møte dette, når jeg er en autoritetsperson og de i en sårbar situasjon».

En annen del skyldes holdninger blant kirkens egne ansatte. En beskriver det slik: «Jeg opplever at prosten min blunker til meg når han hilser på meg, sier «så fin du er i dag» foran kollegaer (der ingen andre blir sagt det samme til). Jeg opplever dette unødvendig og kunne ønske det ikke skjedde. Jeg ønsker ikke tilbakemeldinger på utseendet mitt eller klesplagg».

En sjef skal ikke kommentere en ansatts utseende. Dersom en prost ikke forstår dette, trenger han lederopplæring. Den opplæringen må kirken trappe opp.

Bjørgvin og Nord-Hålogland er verstinger

Det er ingen overraskelse at det nettopp er Bjørgvin og Nord-Hålogaland som er verstinger i rapporten, og bidrar til å gjøre Den norske kirke mindre likestilt enn den er mange andre steder i landet.

En rekke bakgrunnssamtaler jeg har hatt med kvinnelige prester i Den norske kirke viser at det er ekstra krevende å være prest i Bjørgvin. De opplever at gjennom år har kvinneprestmostanderes samvittighet fått forrang. Dette får konsekvenser for ulike aktiviteter og har gått på bekostning av kvinnelige presters arbeidsmiljø. I debatten om reservasjon blir dette ofte omtalt som mindre og «praktiske ordninger», slik at et lite mindretall av mannlige prester kan få jobbe i Den norske kirke.

Det er ingen overraskelse at det nettopp er Bjørgvin og Nord-Hålogaland som er verstinger i rapporten.

—  Berit Aalborg

For mange av kvinnene oppleves dette betydelig mer systematisk. Det legger grunnleggende rammer for deres samarbeid og deres daglige arbeid. De ferske tallene viser at så mye som 75 prosent av de kvinnelige prestene i Bjørgvin opplever krevende kollegarelasjoner på grunn av ulikt syn på kvinnelige prester. Dette viser hvor omfattende følger spørsmålet om reservasjon får for kvinnelige prester, og at debatten vi har sett kun er toppen av et isfjell.

Rent konkret har noen opplevd seg tilsidesatt og nedvurdert ved at de har «blitt skjermet» mot å preke for sine kollegaer. I slike situasjoner får noen få menns syn, holdninger og samvittighet forrang, og kvinnene opplever at selv om de er blitt kalt til å jobbe i kirken, så blir de praksis et B-lag. Mange av dem må også ta over en rekke arbeidsoppgaver i menighetene til de mest konservative mannlige prestene, fordi dette er oppgaver mennene ikke har samvittighet til å utføre, slik som vielser av likekjønnede.

Dette skaper en uoversiktlig og krevende arbeidssituasjon rent praktisk. Over tid skaper dette en slitasje. I rapporten sier en av dem det slik: «Biskopene må ha felles kjøreregler. De kommer med en flott uttalelse i Vårt Land, men kjører solo 10 minutter senere».

Bjørgvins første kvinnelige prest, Berit Andersen, ble en tid tilbake intervjuet om det siste åres kvinneprestdebatt i Vårt Land. Hun ble selv ordinert i 1970, og var domprost i Stavanger bispedømme før hun ble pensjonert. Hun fryktet da at kvinneprestdebatten gjør at vi går baklengs: «Den gjør meg irritert og sint», så Andersen.

I Nord-Hålogaland er den aller største utfordringen for kvinnelige prester at det finnes det flere miljøer med læstadianere som ikke ønsker kvinnelige prester, og heller ikke kan ta imot nattverd fra dem. Dette gjelder særlig miljøer i Nord-Troms og indre Finnmark.

Blir advart mot å søke

Flere kvinnelige prester, særlig unge kvinner, forteller at kollegaer som vil dem vel, har advart dem mot å søke jobber i deler av Nord-Hålogaland og deler av Bjørgvin. Å starte sitt arbeidsliv som prest med stor motstand, enten blant kollegaer eller i menigheten, regnes av mange som ekstremt tøft. En av uttalelsene fra kvinnene i undersøkelsen sier mye. Hun formulerer seg slik: «Jeg bytta bispedømme for å oppnå respektable arbeidsforhold som kvinnelig prest».

At kvinner blir advart mot å søke jobber i deler av kirken viser hvilken omfattende og systematisk jobb Den norske kirke har foran seg. Denne jobben skal gjøres både i den sentrale delen av kirken, i bispedømmene og i de lokale kirkene.

Så er det av stor betydning at biskopene følger opp sin egen uttalelse om reservasjon. De har tydelig slått fast at det er Den norske kirkes lære at kvinner blir kalt til prester, og at det ikke er mulig for mannlige prester å reservere seg. Hvis de mener alvor kan ikke enkelt-biskoper fortsett å holde åpent for slik reservasjon.



Vårt Land retter:

I denne kommentarartikkelens opprinnelige utgave sto det: «I Nord-Hålogaland finnes det også noen prester som reserverer seg». Denne setning er tatt ut. Dette er det per i dag ikke grunnlag for å si.

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar