Derfor er det klimakaos på Stortinget

Denne torsdagen skal Stortinget slå fast at partiene ikke greier å samle seg for å svare på en av vår tids største utfordringer, klimaproblemene. Slik blir det gjerne i et valgår. Det er et nederlag for de store styringspartiene, for de små grønne partiene og for miljøsaken.

Det er regjeringens klimaplan som står på dagsorden i stortingssalen. Planen skisserer hvordan Norge skal gjøre sin del av jobben for å unngå katastrofale klimaendringer. Rent formelt er ikke slike stortingsmeldinger, som denne planen er, mer enn en orientering fra regjeringen til Stortinget om hva den vil gjøre i fremtiden. Men slike meldinger er viktige. Det er en anledning for våre folkevalgte å bli enige om hvordan møte store utfordringer og legge grunnlaget for en langsiktig og effektiv politikk.

Mye bra i planen

Det er mange gode ambisjoner i regjeringens klimaplan. Det viktigste er at regjeringen går inn for å tredoble CO2-avgiften i årene som kommer. Nå vedtas riktignok avgifter i statsbudsjettet og ikke i stortingsmeldinger, men det er en god målsetning. Dessverre svekkes den av at regjeringens plan er at det hvert år skal vurderes å senke veibruksavgiften. Fram og tilbake er like langt.

[ Slik skal Norge halvere utslippene ]

En større utfordring er at Stortinget ikke greier å samle seg bak et bredt og forpliktende klimaforlik. Klimapolitikk er langsiktig og må følges opp av vekslende parlamentariske konstellasjoner for at den skal ha effekt. Stortinget har tidligere samlet brede flertall i viktige saker som krever langsiktighet, som bruken av oljepenger, omlegging av pensjonssystemet og i sikkerhetspolitikken. Det er synd at dette ikke skjer nå.

Kontrasten til Stortingets behandling av de store klimaforlikene i 2008 og 2012 er enorm. Da greide Stortinget å enes om milliardsatsing på regnskog, nullvekstmål for biltrafikk i byene, forbud mot oljefyring, økt CO2-avgift på oljeplattformer og en rekke andre kraftfulle tiltak. Alle partier på Stortinget utenom Frp sto bak.

Roter i søpla

I år er opp blitt til ned på Løvebakken. Det er fremmet hele 478 forslag i forbindelse med klimameldingen, men det er faktisk bare fem konkrete tiltak som vedtas av et bredt flertall, alle fra det det irrgrønne partiet Frp. Det er selvsagt bra at Stortinget nå enes om Frps forslag om å endre avgiften på avfallsforbrenning og å lansere en veileder for konsesjon for havvind, men det blekner litt mot de viktige forlikene i 2008 og 2012. Det viktigste grepet i klimameldingen, økning av CO2-avgiften, tas kun til etterretning av Stortingets flertall.

Folket og næringslivet får ikke den forutsigbarhet og langsiktighet man gjerne vil ha før man investerer i en ny bil, et nytt hus eller en ny fabrikk

—  

Det er synd. 2021 er året der Stortinget burde samlet seg om kokrete tiltak som ville sikret at Norge ivaretok sine internasjonale klimaforpliktelser. Vi er et rikt land med store utslipp og må bidra. Når den viktige CO2-avgiften overlates til årlige budsjettforhandlinger og vekslende flertall, sprer det usikkerhet. Folket og næringslivet får ikke den forutsigbarhet og langsiktighet man gjerne vil ha før man investerer i en ny bil, et nytt hus eller en ny fabrikk.

I år er det valg

Årsaken til at det ikke blir slik, er nok ganske enkel: Det er valgår. Frp vil ikke øke CO2-avgiften et øre. «I wouldn´t vote for it even if it cured cancer» som en amerikansk politiker skal ha sagt om økt bensinavgift en gang. Og Høyres partistrateger tør ikke å stå i et forlik hvor Frp ikke er med, av frykt for at Frp skal vokse på meningsmålingene.

Men også på den rødgrønne siden falmer grønnfargen. Sp vil ikke være med på økt CO2-avgift, og tanken på et forlik hvor Sp ikke er med, skremmer mange i Ap, særlig for den delen av partiet som elsker rødt kjøtt med olje på. Et klimaforlik med Høyre på overtid vil være noe så sjeldent som et nachspiel Aps partynestleder Bjørnar Skjæran må se seg nødt til å si nei til.

Miljøpartiene har sviktet

De små grønne klimapartiene har også sviktet. Venstre er mer opptatt av tullekrangling med det bittelitt større MDG enn å bygge allianser. KrFs nestleder Olaug Bollestad markerer avstand til regjeringens egen klimamelding med å ivre for at nordmenn skal spise mere rødt kjøtt. Knut Arild Hareide ble sist sett mens han spredde lukten av asfalt i alle valgkretser med utsatte mandater. MDG og SV konkurrerer om å fremme flest mulig forslag, uten å få flertall for noen av dem. Det vil være en overdrivelse å si at klimakameratene på Stortinget har spilt hverandre gode denne våren.

Partienes strateger og spinndoktorer ser seg nemlig tjent med bråk framfor enighet i år. Det er jo valg. Partitoppene vil ha debatter hvor man kan skryte av egne forslag og si at andre stemte imot. Du blir nemlig ikke invitert av Fredrik Solvang hvis du er enig med motdebattanten hele veien.

Partitoppene har spurt seg selv: Hva er viktigst, klimaet eller partiet? I 2021 er svaret partiet. Viljen til dialog er liten, behovet for markering er stort. Stortinget har blitt et ekkokammer i klimasaken, og alle har kjøpt seg en megafon.