Afrika må ta et stort sprang

I dag er bortimot hvert sjette menneske i verden bosatt i Afrika. Om knappe tre tiår, i 2050, er dette økt til hvert fjerde. Og i år 2100 vil fire av ti av klodens knappe 11 milliarder mennesker være afrikanere, ifølge FN-anslag (World Population Prospects 2019). Ut fra disse prognosene skal kontinentets innbyggertall mer enn tredobles de neste 80 årene, fra dagens 1,3 milliarder mennesker, til 4,3 milliarder.

Den voldsomme veksten skjer ut fra en fertilitetsrate som i Afrika sør for Sahara er på 4,8 fødsler per kvinne. Det er dobbelt så barnerikt som i den nest mest fertile regionen, det sentrale og sørlige Asia. Afrikanske kvinner føder i gjennomsnitt mer enn tre ganger flere barn enn sine norske medsøstre, etter at samlet fruktbarhetstall i 2020 for første gang sank til under 1,5 barn per norsk kvinne. Viktige faktorer for å redusere disse barnekullene, som i lengden ikke er bærekraftige, er bedre helse, utdanning og økonomisk vekst.

Økt samhandel i det nye afrikanske fellesmarkedet kan ifølge Verdensbanken bidra til å få 30 millioner afrikanere ut av ekstrem fattigdom innen 2035.

—  Geir Ove Fonn

Skaper for få jobber

Disse (riktig nok usikre) prognosene illustrerer hvor akutt behovet er for å utvikle økonomien i Afrika sør for Sahara mye raskere enn i dag. For mens minst 12 millioner unge afrikanere hvert år skal inn på arbeidsmarkedet, blir det bare skapt tre millioner nye jobber årlig. Samtidig oppgir mer enn halvparten av afrikanske arbeidsgivere at mangel på kvalifisert arbeidskraft er et problem.

Det er dermed lett å bli dystopisk på det afrikanske kontinentets vegne, ikke minst etter et år med koronapandemi som har fjernet titalls millioner arbeidsplasser, hovedsakelig i den ekstremt lavt betalte uformelle sektoren, som står for over 85 prosent av sysselsettingen. Ved årsskiftet kom det imidlertid på plass en nyskaping med potensiale til å skape etterlengtet vekst: Den afrikanske frihandelsavtalen African Continental Free Trade Area (AfCFTA).

[ Etterlyser gigantsatsing i Afrika ]

Verdens største frihandelsområde

Frihandelsavtalen ble signert av lederne i 44 afrikanske land for ganske nøyaktig tre år siden, og omfattet ved oppstarten 1. januar i år 54 av 55 medlemsland i Den afrikanske union. Bare Eritrea står fortsatt helt utenfor. Målt i antall stater er dermed dette verdens største frihandelsområde, der hensikten er å innføre tollfrihet, bygge ned handelshindringer og forenkle og renske opp i et omfattende, sendrektig og tidvis korrupt byråkrati.

Hovedmålet er at de ulike tiltakene skal få fart på den interne handelen mellom de 54 deltakerlandene. Selv om Afrika utgjør nesten 17 prosent av verdens befolkning, står kontinentet bare for 2 prosent av den globale handelen. Samhandelen mellom afrikanske land er heller ikke noe å skryte av: Under 17 prosent av de afrikanske landenes eksport skjer til andre land på eget kontinent, sammenlignet med nærmere 60 prosent interkontinental samhandel i Asia, og nærmere 70 prosent i Europa.

30 millioner ut av fattigdom?

Oppsiden er altså stor, gitt at afrikanske land klarer å utnytte det nye fellesmarkedet til å bryte økonomiske strukturer og utbyttende handelsmønstre som for en stor del ble etablert i kolonitiden, da vestlige stormakter hentet råvarer til sin industri, samtidig som egne varer ble solgt til Afrika.

Ifølge en analyse fra Verdensbanken, skal økt samhandel i det nye frihandelsområdet kunne bidra til å få 30 millioner afrikanere ut av ekstrem fattigdom innen 2035. De ser for seg en 10 prosents økning i reallønnene, og gledelig nok kan de lavest lønnede kvinnene bli de som henter ut den største gevinsten.

Det afrikanske fellesmarkedet går dermed motstrøms i en tid der verden ellers – forsterket av koronapandemien – har beveget seg i retning av økt proteksjonisme, nasjonalisme og handelskrig, med stigende uro over globaliseringens fordelingsmessige og miljømessige slagsider.

Proteksjonisme versus frihandel

Det er likevel ikke gitt at AfCFTA blir en så kraftig vekstmotor som tilhengerne ser for seg, for også i de afrikanske landene er det en betydelig skepsis mot fri bevegelse av varer og mennesker over landegrensene. I en Afrobarometer-undersøkelse i 18 land foretatt for et års tid siden, svarer for eksempel 47 prosent at de foretrekker en proteksjonistisk handelspolitikk som beskytter lokale næringer, mens 49 prosent av de spurte oppgir preferanse for åpen internasjonal handel.

Skal Afrika lykkes, trengs både en kraftig produktivitetsøkning i landbruket, og en betydelig utbygging av kontinentets industri. Det siste er av flere nærmest blitt avskrevet som en tapt mulighet – en prematur avindustrialisering – der Asias billige arbeidskraft og den voldsomme vareeksporten fra Kina har utkonkurrert dyrere og mindre kvalifiserte afrikanske industriarbeidere.

Bunnen kan være nådd

Nye studier viser imidlertid at industriens drastisk synkende andel av BNP i Afrika sør for Sahara de siste tiårene, nå har flatet ut og snudd. Håpet er at denne positive utviklingen kan forsterkes av mer afrikansk samhandel i det nye fellesmarkedet, som i så fall også vil tiltrekke seg mer utenlandske investeringer.

Det fordrer i så fall en parallell satsing på å bygge bedre infrastruktur for å transportere både folk og varer, samt å utvikle et bedre helse- og utdanningssystem, som er forutsetninger for en effektiv handel og produktiv arbeidsstyrke.

Mange har de siste par tiårene spådd Afrikas renessanse, men vyene har gjennomgående vært mer imponerende i festtalene enn i felten. Det nye afrikanske fellesmarkedet er i så måte et konkret skritt i riktig retning. For kontinentet kan det også være en drahjelp at Verdens handelsorganisasjon fra årsskiftet fikk sin første afrikanske og kvinnelige leder, nigerianske Ngozi Okonjo-Iweala (66).

[ Tragedien i Tigaray ]