Kommentar

Sommeren jeg var 17

Jeg husker godt sommeren jeg var 17. Den var preget av nyvunnet frihet, håp og planer om en framtid. Det er dette koronaen har tatt fra dagens ungdomsgenerasjon.

Jeg pakket kofferten min i flere uker. Jeg skulle bli utvekslingsstudent i USA. For å betale for turen jobbet jeg nesten hele ferien på et slakteri. Jeg var oppe halv seks hver morgen. Jeg har klare og intense minner om den daglige morgenturen til slakteriet i disse sommerukene i 1984. Mens Oslo våknet til liv vandret jeg førti minutter med amerikansk musikk på ørene - og gledet meg så veldig.

Jeg skulle oppdage verden. Jeg skulle lære språk. Jeg skulle få nye venner. Og ikke minst: Dette skulle skje året jeg ble myndig. Jeg kan fortsatt gjenkalle den søte lukta av sommer-Oslo - blandet med mine egne drømmer og framtidshåp.

17 år i 2021

I vår fyller mine tvillinger 17 år. Riktignok har de reist mer enn jeg noen gang kunne drømme om, da jeg lempet grisehuer på slakteriet i sju samfulle uker, sommeren 1984. For jeg hadde så vidt vært utenfor Norden det året jeg fylte 17. Derimot opplevde jeg den friheten en norsk tenåring hadde på 80-tallet. Jeg kunne i stor grad ferdes der jeg ville. Jeg kunne være sammen med hvem jeg ville. Verden var et åpent, trygt og fint sted å være.

Sånn er det ikke for mine tvillinger. Riktignok kan de gå tur, noe de gjør både morgen og kveld. Men klassekamerater kan de ikke ha besøk av som de vil. I perioder har dette vært lov, men kun i små kohorter. Skoledagene tilbringer de stort sett foran en skjerm. Leksene kommer digitalt og det kan ofte være vanskelig å forstå oppgavene fra lærerne.

De er blitt mindre kjent med klassekameratene enn vanlig. Det har korona sørget for. Det var ikke dette de drømte om, da de forventningsfulle startet på videregående skole høsten 2020. Sånn er det for mange ungdommer i hele landet. Aller tøffest er det i Oslo.

Taco med mamma og pappa

Selvsagt synes de aller fleste 17-åringer det er hyggelig med taco-fredag med mamma og pappa innimellom. Om de lever i en gjennomsnittlig familie er hjemmekvelder en naturlig del av en 17-årings liv. Men ikke hver fredag. Ikke hele uka. Og ikke et helt år.

Når du er 17 - eller tenåring - er det tid for å sparke fra. Du skal finne din egen identitet, egen musikksmak og hvilken flokk du vil tilhøre. Noen melder seg inn i et politisk ungdomsparti, andre deltar i kor, bryteklubb - eller hva det måtte være. Du skal finne ut hvem du er, og ikke minst: Hvem du vil være i livet framover. Du skal teste egne meninger og gjøre egne valg. Du skal prøve og feile, triumfere eller få en lærepenge. Alle disse erfaringene skal ta med deg inn i voksenlivet.

Tid for å legge planer

Men mest av alt er tenårene tiden for å legge planer: Om neste uke og uka etter. Eller kanskje til neste sommer. Om studier, jobb eller turer. Om fjellet du har lyst å bestige eller byen du har lyst å besøke. Om erfaringer du har lyst å gjøre deg i de verdifulle ungdoms- og første voksenårene i livet.

Det er mye av dette koronaen har frarøvet dagens unge.

Vi som er voksne husker ofte de intense opplevelsene da vi var 15, 17 eller 23. Noen gode opplevelser, andre vi gjerne skulle vært foruten. Men vi bærer dem med oss, fordi de har gjort oss til de menneskene vi er i dag. Og vi vet at tenårene aldri kan komme tilbake. Årene som er så fulle av førstegangs-opplevelser og nye erfaringer.

Når du er tenåring skal finne ut hvem du er, og ikke minst: Hvem du vil være i livet framover. Du skal prøve og feile, triumfere eller få en lærepenge. Alle disse erfaringene skal ta med deg inn i voksenlivet.

—  Berit Aalborg, politisk redaktør

Tidfesting i 30-årene

Hvis noen spør meg hva jeg gjorde da jeg var 35 år - må jeg begynne å nøste tilbake: Hvor jobbet jeg det året? Hvor gamle var barna mine? Var alle fire født? Hvor dro jeg på ferie? Om en bestemt hendelse fant sted i denne delen av livet, er det ofte vanskelig tidfeste den spesifikt. Men hendelser da jeg var 17, 19 eller 21 tidfester jeg raskt. Jeg trenger sjelden tenke meg om.

Jeg tror ikke min lemfeldige husk fra voksen alder skyldes at hukommelse min generelt er blitt dårligere. Heller ikke at at perioden med fire små barn og full jobb var for krevende. Det handler om at tenårene var så avgjørende og formende.

Nok en Oslo-innstramning

Blant mine ungdommer, som så mange andre i Oslo, ble den siste innstramningen opplevd som ekstremt tung. De møtte den med en slags trist resignasjon, koblet med en frykt for at dette ikke går over: Ikke nå, ikke i april, ikke i sommer. Kanskje heller ikke til høsten eller neste jul.

At en midlertidig innstramning skal føre til bedre tider, har de hørt før. Umerkelig har de sluttet å tro på det. Og de har sluttet å planlegge. Som foreldre er akkurat dette vondeste å se.

Det viktige håpet

Mitt poeng er ikke at norsk ungdom har det verst i verden. Riktignok skal vi ha et høyt beredskap for dem som opplever vold eller rus i familien. Dem må vi sette inn særlige tiltak for. Men den største andelen av norsk ungdom er privilegerte, sett i den store sammenhengen. Sånn er det med mine ungdommer også. De klarer seg på mange måter bra.

Likevel har koronaen har tatt fra dem den unike friheten som ungdomstiden skal være så full av. Pandemien har også jafset i seg en del av fremtidshåpet de bar på. Den har frarøvet dem viktige opplevelser. Når pandemien kommer på toppen av en tyngende klimakrise kan drømmene forvitre og oppleves urealistiske og langt utenfor rekkevidde. Selv i et rikt og godt land som Norge.

Derfor er det nettopp dette vi må forsøke å gi dem: Troen på at det kan bli bedre og at det nytter. Det er en viktig jobb for alle oss voksne og foreldre.

Akkurat nå er mitt ønsket at ungdommer i hele landet snart kan kan gå ut i vårsola med optimisme. Uansett om de bor i Bodø, Førde, Alta eller Oslo skal de kunne nyte lukten av vår - som blander seg med gode framtidsdrømmer og nyvunnet frihet. Og jeg håper disse minnene vil sitte igjen - mange år fram i tid.




Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar