Kirken er dannelsens høyborg, kreativ barnehage, lære- og væreanstalt. Det blir det ikke noe særlig av alene

Jeg er ikke engstelig. Ikke i det hele tatt. For kirke – eller kristent liv i det lengste – fungerer ikke uten «fysisk» fellesskap. Noen å dele «mirakelet» med, det det er så vanskelig å tro på alene. Menighetsliv er skapt for fellesskap, menighetsliv – hvor tørt og prosaisk det enn høres ut – har krefter i seg som vi knapt aner. Før det er vekk. Det er ikke greit å synge salmer og sanger rundt en pc, jeg synes ikke det. Jeg vil be, synge, lovprise sammen med, ikke atskilt fra, om jeg kan.

[ Kirken holdt stand mot koronaen ]

Kirken er både én dønn tung organisasjon og en frivillig grasrotorganisasjon, en offentlig myndighet og et nettverk for mennesker som faller gjennom systemet. Det er en dannelsens høyborg og en kreativ barnehage, det er stedet hvor vi blir minnet om å besøke dem som ikke kan komme til kirke, den er et sognefellesskap og en del av et globalt fellesskap, både en læreanstalt og en væreanstalt. Dette blir det ikke noe særlig av – alene.

Kvernes til historie

Alle, uten unntak, lever et sted på kloden hvor «nået» ganske langsomt kvernes til historie, sekundene blir fortid og vi kjenner at nå går det vel fort. Mange har hatt, og har sikkert i dette sekund, en følelse av at en ikke orker mer, Gud og all verden krever så mye av oss at det er vanskelig å få kalibrert et verdenssyn der ting går framover. Jeg begynner å forakte meg selv, i «dypest nød» begynner jeg på nytt, på nytt og på nytt i tvangstankenes blomstrende vesen uten å få inn i «følelseslivet» at dette ikke er kristentroens vesen. Det skjer gang på gang, til slutt er jeg utslitt. Slike ting kverner meg inn i elendighet. Da er kirken der.

Kirken er det stedet hvor jeg kan sanse det åndelige og evige med begge beina på jorda.

—  Olav Egil Aune, kommentator

Innenfor kirkens eller bedehusets vegger får jeg hjelp – i fellesskapets iboende kraft – til å se alt dette klarere, jeg blir korrigert til liv, nær sagt. Det hadde jeg vel kanskje ikke klart alene. Aller minst foran en dataskjerm, det dreier seg om fellesskapets løft, det å kjenne pust og varme fra en sidemann/kvinne, se et fremmed barn. Ingen ting kan erstatte det. For i luften ligger det at Gud er det stedet hvor alt braker sammen. Det sitter i veggene, kirkerommet har erfaring for det, det har tatt og tar støyten, den har gjort det før.

Lønnkammeret trenger fellesskap

Hva med lønnkammeret? Det er ikke sånn at kristen tro trives aller best i lønnkammer. Sånn sagt: Lønnkammeret trenger fellesskapet, akkurat som kirken trenger lønnkammeret, livet i sin alminnelighet. En skjerm er ikke et lønnkammer. Lønnkammeret gir kirken styrke. På 1600-tallet og før, bosatte mange seg på klostermurene. Klosterhistorien forteller om en kvinne, Madame de Sablé, som hadde leilighet i muren på Port-Royal-klosteret i Paris – med én inngang mot kirkens rom, én mot byens.

[ Emil (7 mnd.) vokser ut av dåpskjolen sin ]

Kirken er det stedet hvor jeg kan sanse det åndelige og evige med begge beina på jorda. Folkekirken og alle andre kirker består av mennesker som hører evangeliet og som samler seg i hus og på kirkegårder og så går hjem for å fortolke troen i sitt eget liv, den er like forskjelligartet som mennesket selv. Kirken gir en (om enn noen ganger svak) glans av Guds rikes rommelighet, og er dermed - og slik skal det være - en stadig kilde til et menneskelig fellesskap i samfunnet. Selve kampplassen mot selvopptatthet, vår tids djevel.

Bremser det hektiske

De gamle kirkene og folkekirken er umoderne, sies det. Og det er den så lenge vi snakker i oneliners, hurtige meldinger, der passer den irriterende dårlig inn. For kirken lever i en vekselvirkning mellom blomstrende og lang erfaring og den daglige samtalen. Jeg liker det. Det er ikke feil. Kommer det inn en glattglidende organisasjon med lobbyvirksomhet og spindoktorer, som har øynene stivt festet til vekst og vinning, kan det bare ikke la seg gjøre. For kirkens tradisjon bremser det hektiske (som vi vil bort fra), Gud skje lov. Det suget opphører ikke, selv ikke etter covid-19.

Hva står jeg da igjen med? Når jeg går ut av kirkedøra tenker jeg at, Olav Egil, nå må du prøve å få en ny dag til å bli en god dag – for deg og andre. Solen har stått opp én gang til, det er ikke verst. Nå må du prøve å få øye på det evige. Det er det faktisk kirkerommet som har lært meg.

[ Nå er det nok: Åpne kirkene! ]