Kommentar

Arbeiderklassen gjenoppdaget

KLASSETILHØRIGHET: Arbeidere i alle land, foren dere, skrev Marx. Nå er arbeiderklassen gjenoppdaget - men har den noe å samles om?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Der har vi en ny liten fabrikkarbeider», sa direktøren og klappet meg på hodet. Mor rettet ryggen og svarte: «Han skal bli noe bedre enn det.» Der kan man kanskje si at min klassereise begynte.

Vi var mange som tok denne reisen i andre halvdel av forrige århundre - de fleste inn i middelklassen. Arbeiderklassen forsvant fra politikernes fokus. Selv Arbeiderpartiet jaktet på middelklassen. Det var der det var ny vekst å hente. Arbeiderklassen ble tatt for gitt, eller til og med sett som en hindring i å vinne nye velgere.

Nå har Arbeiderpartiet innsett at de har forsømt arbeiderklassen. Senterpartiet og Fremskrittspartiet konkurrerer om arbeidervelgerne. De frustrerte og glemte arbeiderne brukes som av forklaring på både Brexit og Trump. Arbeiderklassen er på vei tilbake i samfunnsdebatten, og også i samfunnsforskningen. Men finnes den fortsatt?

Hvem er arbeider?

«Arbeiderklassen» heter en ny bok som nylig er kommet ut på Cappelen Damm. Det er en samling artikler redigert av Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren. Arbeiderklassen er redusert de senere årene, men slett ikke forsvunnet, sier de. Fortsatt utgjør den førti prosent av befolkningen.

Er det arbeiderklassen som har forandret seg, eller er det politikken? Er politikken blitt en lukket profesjon forbeholdt middelklassen? Når demokratiet viser krisetegn, kan noe av forklaringen ligge her?

—  Erling Rimehaug

Da jeg kom til studentmiljøet på Blindern i det berømte året 1968, var et stort diskusjonstema om vi studenter hørte til arbeiderklassen. Mange mente med Marx at siden vi ikke eide produksjonsmidlene, hørte vi til arbeiderklassen. Jeg følte meg nokså fremmedgjort fra medstudenter fra borgerlige hjem med tillærte a-endinger. Jeg hadde tilhørt arbeiderklassen. Men var det ikke den jeg var i ferd med å bevege meg bort fra?

Utdanning er i følge boken et av de viktigste kriteriene som skiller arbeiderklassen fra middel- og overklassen. Med den franske samfunnsforskeren Bourdieu trekker de inn kulturell kapital som et av kriteriene for klasse. Utdanning bidrar til å lukke klassene - man kan ikke slippe inn i middelklassen uten å ha den nødvendige utdanningen.

Arbeiderklasse eller middelklasse?

«Jeg skjønner ikke at du vil drive denne studeringen. Du ville jo tjent mye bedre om du ble rørlegger», sa rørleggermesteren jeg jobbet for noen somre i studietida. Han pekte på et viktig moment: arbeiderklasse betyr ikke nødvendigvis dårlig økonomi. Store deler av arbeiderklassen kan like gjerne betraktes som middelklasse sett ut fra økonomi alene.

Jeg så ikke ned på fars arbeid. Jeg var fascinert av den kollektive prosessen som gjorde jernstykker til økser, kniver og skinnende bestikk. Jeg var imponert over den praktiske fagkunnskapen hos far og de andre. De hadde også mye yrkesstolthet. Men det var tungt arbeid, lange dager og skadelig miljø. Kanskje var det hva mor ønsket meg vekk fra.

Flyttet til Kina.

Produksjonen i fars bedrift er nå flyttet til Kina. Industriarbeiderne er blitt et lite mindretall. Gir det egentlig mening å snakke om arbeiderklassen? Er det eventuelt en helt ny klasse vi snakker om? Boken «Arbeiderklassen» ser en kontinuitet. Fortsatt har 40 prosent arbeid med mindre krav til utdanning, gjennomsnittlig lavere lønn og lavere sosial status. De kan kalles arbeiderklassen.

Likevel er mye forandret. Flertallet er nå i tjenesteytende eller omsorgsyrker. Mange yrker er dominert av ungdom som er innom yrket noen få år. Innvandrere og sesongarbeidere fra utlandet godtar lavere lønn og dårligere arbeidsforhold og har mindre tilknytning til norsk kultur og fagbevegelse. Jobber uten fast ansettelse er blitt mer vanlig. Dermed har de mindre mulighet til å samles som politisk kraft.

Produksjonen i fars bedrift er nå flyttet til Kina. Industriarbeiderne er blitt et lite mindretall. Gir det egentlig mening å snakke om arbeiderklassen? Er det eventuelt en helt ny klasse vi snakker om?

—  Erling Rimehaug

Identitetspolitikken

De siste tiårene er det ikke klasse som har dominert samfunnsdebatten. Det er kjønn, etnisitet og religion som har vært de dominerende skillelinjene - det som gjerne kalles identitetspolitikk. Den amerikanske skribenten Thomas Frank skrev allerede i 2004 om hvordan dette har fått arbeiderklassen - som ofte er konservativ i slike spørsmål - til å stemme mot sine økonomiske interesser. I år har han skrevet om hvordan det demokratiske partiet i ly av identitetspolitikken har blitt overtatt av den øvre middelklassen. Venstresidens politiske elite står fjernt fra arbeiderklassen.

Arbeiderklassen er lite synlig i media. De er lite representert i politikken. De er mindre tilbøyelige til å stemme, og svarer oftere «vet ikke» på meningsmålinger. Jeg husker fars arbeidskamerater som politisk engasjerte og aktive, med en tro på at det de sto for hadde gjennomslagskraft. Er det arbeiderklassen som har forandret seg, eller er det politikken? Er politikken blitt en lukket profesjon forbeholdt middelklassen? Når demokratiet viser krisetegn, kan noe av forklaringen ligge her?

Ny status etter pandemien?

I pandemien er samfunnet ellers blitt oppmerksom på hvor viktig innsatsen til store deler av arbeiderklassen er. Vi hyller helsepersonale, transportarbeidere og de som holder produksjonen i gang. Om det kan bidra varig til høyere status, gjenstår å se. Lønn og status henger jo for en stor del sammen. Går det an å gi yrkesutdannelse et løft, slik at unge mennesker i større grad opplever det som en aktuell framtid?

Det mest avgjørende er nok arbeiderklassens egen organisering og samhold. Men for både demokrati og et fungerende samfunn er det viktig at arbeiderklassen ikke marginaliseres.



Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar