Kommentar

Visst er nordmenn en nasjon av polfarere

Regjeringen har stengt treningssentrene, men lar oss fortsette å gå på polet.

Det går en linje fra Nansen og Amundsen til Kagge, Ousland og Arnesen. Strabasiøse ferder mot polpunktene har vært en viktig del av den norske nasjonsbyggingen.

Men i 2021 er bildene av norske polfarere av den mer bisarre sorten. Da regjeringen stengte ned Vinmonopolene i enkelte byer i slutten av januar, førte det til flere hundre meter lange køer utenfor polene i nabokommunene. Folkevandringen var så stor at regjeringen sporenstreks åpnet polene igjen. Bent Høie begrunnet det med noe som får det til å fremstå som et folkehelsetiltak.

«Vi har innsett at folk er avhengige av alkohol», sa helseministeren på TV2 Nyhetskanalen.

Da den samme helseministeren stengte ned treningssentrene i de samme byene, reiste også mange til nabokommunene for å trene. De var tydeligvis avhengige av å bevege seg. Men dette resulterte ikke i at myndighetene åpnet opp igjen for å unngå at folk reiste. Det førte tvert imot til at treningssentrene også i nabokommunene ble stengt.

Også det av hensyn til folkehelsen.

Jeg er avhengig

Jeg skjønner at det er mange kryssende hensyn å ta for å begrense smitteveiene i en pandemi. Jeg skjønner også at uansett hva myndighetene gjør, får de kritikk – fra begge kanter. På mange måter synes jeg de norske tiltakene har virket fornuftige – de har i det minste hatt god virkning, sammenlignet med andre land. Og ja, jeg er sjeleglad det ikke er jeg som skal ta de vanskelige beslutningene.

Men når helseministeren bruker folks avhengighet av alkohol som et argument som trumfer smittevernhensyn, må jeg si at jeg blir en smule rystet. Jeg forstår at abstinens er en alvorlig ting. Men jeg har aldri hørt den samme helseministeren uttrykke noen forståelse for narkomanes behov for å skaffe seg rus. Er deres abstinens mindre farlig?

Vi ser konturene av en epidemi av livsstilssykdommer som kan få helsevesenet vårt til å knekke sammen

—  Lars Gilberg

Selv er jeg avhengig av å trene. Ikke bare fordi det gir meg en rus av endorfiner, dopamin og noradrenalin – alle de kjemiske lykkestoffene som utløses av å være i aktivitet, slik mennesket er skapt til å være. Jeg er også avhengig av å trene for å unngå å belaste helsevesenet, NAV og andre offentlige budsjetter. En ulykkesskade gjør at jeg må trene hver dag hvis jeg skal klare å være i arbeid og bidra i samfunnet.

Veldig mange er i samme situasjon som meg. Og heldigvis kan mange av oss fortsatt gjennomføre en del av treningen ute eller hjemme hos oss selv. Men når både idretten og helsesentrene er stengt ned, har det utvilsomt ført til redusert aktivitet for mange.

Få ting er verre for folkehelsen, både den fysiske og psykiske, enn redusert aktivitet. Hver fjerde nordmann lider av fedme. Antallet er fordoblet siden år 2000. Vi ser konturene av en epidemi av livsstilssykdommer som kan få helsevesenet vårt til å knekke sammen.

Livsstilssykdommer og slitasjeskader er langt enklere å forebygge enn å behandle. Billigere er det også.

Mirakelpillen

Kanskje bør jeg presisere at jeg ikke er noen motstander av alkohol. Jeg nyter gjerne et glass vin eller en god konjakk. Samtidig vet jeg at alkohol svekker immunforsvaret. Og dette forsvaret er ekstra viktig nå under en pandemi.

Til sammenligning vil trening styrke immunforsvaret. Følger man myndighetenes anbefalinger om å legge inn 150 minutter med aktivitet hver uke, forteller forskningen at man i snitt forlenger livet sitt med fire år. Dette høres kanskje puslete ut. Men fire år er mye for de fleste som nå er i høyrisikosonen for å dø av korona.

For min kreftsyke venn som jeg snakket med i går, er ikke fire år mye. Fire ekstra år er et helt liv.

Hadde det eksistert en mirakelpille som statistisk sett ville gitt oss fire ekstra leveår, ville den blitt verdens mest utbredte medisin. I alle fall når man vet at den er uten bivirkninger.

Sjudobling

I boken Lev til du blir 100 viser lege og forfatter Ole Petter Hjelle til amerikansk forskning som sier at for hvert minutt vi trener, kan vi forvente å leve sju minutter ekstra!

Vi behøver ikke spekulere i aksjemarkedet for å skjønne at en investering som gir sjudobling av innsatsen, er en nobrainer.

Dette høres nesten for godt ut til å være sant. Men i dette tilfellet kan man jo spørre seg: Hva har man å tape? Innsatsen er jo ikke annet enn tid brukt på noe de fleste veldig fort finner ut at de liker.

Sett på denne bakgrunn blir det ganske surrealistisk når treningssentrene tvinges til å stenge – til tross for god dokumentasjon på at det knapt nok har vært smittespredning der – samtidig som Vinmonopolet defineres som en samfunnskritisk funksjon for norsk folkehelse.

Bildet blir ikke mindre paradoksalt når regjeringen også har kuttet i sukkeravgiften, samt lagt vekk lovforslaget et samlet storting vedtok i 2017, om at barn fra 1–10. klasse skal ha én time obligatorisk fysisk aktivitet hver dag.

Hjemmebrenning

Legger jeg velviljen til, innser jeg jo at det å gå på polet også skaper litt fysisk aktivitet.

Videre skjønner jeg at hjemmebrenning anses som en uheldig aktivitet.

Unntatt hjemmebrenning av kalorier, da.

Det er det som redder oss avhengige nå.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.


Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar