«Kong Olav er død», sa Wegger Strømmen ved den norske ambassaden i Tel Aviv da jeg ringte ham sent på kvelden 17. januar 1991. Jeg registrerte det, men det gjorde ikke stort inntrykk på meg akkurat da. Det viktige var at jeg selv var i live.
Gulfkrigen startet den dagen kong Olav døde. Han som hadde vært tryggheten selv døde samtidig med at urovekkende bilder av flammer og død fylte fjernsynsskjermene.
«Han hadde vært med oss alltid. I de mørke årene da alt annet vaklet, sto Kongen og Kronprinsen fast som det trygge ankerfestet for folkets håp. Han var med oss da tryggheten ble gjenreist, han var nær og varm og tilstedeværende. Han tolket våre følelser når ulykken rammet, han kom med formanende faderord til nasjonens samvittighet. Han var der alltid. Og så, da bombene falt, var han ikke mer blant oss. Trygghetens epoke var over.» Slik skrev jeg i Vårt Land den gangen.
[ Slik sikret kronprins Olav monarkiet ]
Med gassmaske i tilfluktsrom
Men da kongen døde, var jeg et helt annet sted. Samtidig med at folk strømmet til Slottsplassen i Oslo for å tenne lys, satt jeg i et tilfluktsrom i Israel med gassmaske på. Like før var jeg blitt revet ut av søvnen av en hotellansatt som lurte på hvorfor jeg ikke hadde hørt sirenen. Nå satt jeg og så de redde øynene bak de umenneskelige maskene til de andre i tilfluktsrommet. På fjernsynsskjermen kom det bilder av bombingen av Bagdad. Så kom det bilder av ofrene for Saddam Husseins gassangrep på kurdere noen år tidligere.
Akkurat da var det jeg fikk følelsen av at gassmasken kvelte meg. Jeg kjente panikken komme. Jeg ville rive av meg masken og styrte ut av tilfluktsrommet. For første gang opplevde jeg helt reell dødsangst.
Da det hele var over, ringte jeg til ambassaden i Tel Aviv for å si at alt var vel med meg og få informasjon om hva som var situasjonen. Det var slik jeg fikk høre at kong Olav var død.
Et stille tog av jøder
Dagen etter var det sabbat. Alt ble stille i Jerusalem. Heisene i hotellet ble koblet i sabbatsmodus. Nesten alle gjestene var jøder, så om kvelden ble det servert sabbatsmåltid. Etter måltidet formet mennene en dansekjede. De dro meg med i dansen. Akkurat da gikk sirenen.
Et stille tog av jøder gikk opp trappene til det forseglede tilfluktsrommet. Ingen sa noe, selv barna var stille. Jøder og gass - det var en dramatisk symbolikk i dette. Der og da fikk jeg en anelse av hva det var å være jøde, hva det var å høre til et folk som noen ville ikke skulle eksistere.
Ønske en annens død
En av de andre kveldene var jeg på besøk i Gamlebyen, og skulle si god natt til fire år gamle Tali Leventhal. Vinduene på barneværelset var tapet igjen med plast, og i køyesenga over lå gassmasken hennes klar. Jeg merket at hun var redd. Flere netter hadde hun blitt vekket og fått maske på, mens sirenene ulte utenfor.
Jeg kjente at jeg ble fylt med et raseri mot de som gjorde slikt mot barn. Jeg ønsket intenst at en rakett skulle treffe Saddam Hussein og sette ham ut av spill. Aldri har jeg ellers ønsket et annet menneskes død på denne måten.
Noe tok slutt
Disse minnene kom sterkt over meg da jeg denne helga leste Alf Kjetil Walgermos reportasje om kong Olav og hans tro. Den gangen, i 1991, hadde jeg en sterk følelse av at noe tok slutt. At en trygghet var borte for godt.
«Vi har vært fiksert på trygghet i Norge. I snart femti år har vi levd i et trygt hjørne av verden, hvor vi har bygd opp et samfunn der tryggheten skal følge den enkelte fra vogge til grav. Nå er tryggheten forbi. Ingenting kommer til å være som det var. Kong Olavs epoke er over, og en farligere tid har begynt.» Slik skrev jeg den gang.
Senere skulle jeg komme til Bagdad og se tilfluktsrom der irakiske barn hadde blitt drept av våre bomber. Senere skulle jeg møte palestinske familier som hadde mistet barn i angrep israelere sto bak. Senere skulle barn dø på Utøya.
Den nye tiden begynte
Kanskje jeg tok for sterkt for tretti år siden. Men fortsatt virker det som det var den gangen den nye tiden begynte. Utrygghetens tid.
Kong Harald har evnet å bli et nytt trygghetssymbol. Men det er likevel blitt en ny utrygghet her i landet. Vi er ikke lenger så sikre på at alt kommer til å gå bra. Før var det en selvfølge, noe det ikke var nødvendig å forsikre hverandre om. Nå må vi si det til hverandre, fordi vi ikke er så sikre på det.
Det kom nye netter med sirener og gassmasker etter den første natten i Jerusalem. Men dødsangsten kom ikke tilbake på samme måte. Jeg kunne ligge på sengen og se ut av vinduet på Sionhøyden og føle en viss fred. Det var som jeg hadde stirret døden i øynene og vennet meg til den.
Angst har jeg fortsatt kjent på. Kanskje bunner den til sjuende og sist i angsten for å miste meg selv. Men jeg har også lært at det går an å leve med det.
[ Mitt fellesskap med Gud vil fortsette etter døden ]
Vi lever fortsatt
«Klokka er passert sju, og vi lever fortsatt», sa kelneren på hotellet i Jerusalem da jeg spurte ham hvorfor han trallet så lystig mens han serverte frokost. Nattens frykt for gassangrep var over, og sola forgylte Sion.
Da Strømmen fortalte meg at kong Olav var død, var min første tanke: Hva betyr det? Jeg lever jo.
Det kan jeg si til meg selv i dag også.
