Kommentar

Hjelp de kristne der de er

Asia Bibi ble dømt til døden fordi hun var kristen. Kristne minoriteter er under press i en rekke land. Kampen for trosfriheten må føres hjemme og ute.

«Halsen min, som min sistefødte datter pleide å legge de små armene sine rundt, er klemt inn i et halsjern som fangevokteren kan stramme så mye han vil med en enorm vingemutter. En lang kjetting sleper over det skitne gulvet og lenker halsen min til håndjernet rundt håndleddet til fangevokteren som drar meg som en hund i bånd».

Det høres ut som en skildring fra et fangehull i middelalderen, men det er fra åpningen av Asia Bibis bok «Endelig fri». Bibi, en pakistansk kristen fembarnsmor, ble i 2010 dømt til døden for blasfemi mot profeten Muhammed. Etter ni år i fengsel ble dommen omgjort etter kraftig internasjonalt press. Flere av hennes støttespillere ble drept. I fjor fikk Bibi lov til å reise ut fra Pakistan, og lever nå i skjul i Canada. Boken om hennes historie gis nå ut av Vårt Land Forlag. Vi mener dette er en viktig historie om trosfrihet og menneskeverd.

Ukristelig å særbehandle kristne

Asia Bibi er ikke alene. I mange land utsettes kristne minoriteter for forfølgelse og overgrep. Tidligere denne måneden oppsto det en debatt om prioriteringen av kvoteflyktninger i regjeringens budsjettavtale med Fremskrittspartiet. Frp har ivret for at Norge må prioritere kristne flyktninger. De er «likere» oss enn andre hevdes det. Dette er en svært problematisk begrunnelse, ikke bare fordi den ikke nødvendigvis er sann, men fordi den er i strid med det kristne menneskesynet. Det finnes få ting som er mer ukristelig enn å særbehandle kristne positivt fordi de er kristne. For kristne er menneskeverdet absolutt. Vi skal elske vår neste som oss selv, helt uavhengig av hva hen tror på eller ikke.

En muslim eller ateist, ja selv en IS-kriger eller hans kone og barn, skal behandles som en bortkommen sønn eller datter når hen er i nød

—  

Heldigvis sitter det partier i regjering som kan sin katekisme langt bedre enn Frp. Det som faktisk står i budsjettavtalen er noe langt klokere enn FrPs begrunnelse. Der slås det fast at “Stortinget ber regjeringen sørge for at også forfulgte kristne, ahmadiyya og jesidiske flyktninger skal prioriteres som gruppe og individer ved uttak av overføringsflyktninger”. Det er ingenting galt i å vektlegge forskjellige typer minoriteter fordi de er forfulgt, enten det dreier seg om etnisitet, religion, legning eller politisk tilslutning.

Blasfemilovene rammer muslimer også

Bibi ble dømt til døden for brudd på Pakistans strenge blasfemilover. I 2017 ble Taimoor Raza, en ung mann som tilhører landets sjiamuslimske minoritet, dømt til døden for angivelig blasfemiske ytringer mot profeten på Facebook. “Det tok flere år før jeg skjønte at også muslimer ble dømt, og at denne loven i grunnen skremte alle, for det skulle ikke mer til enn at man kranglet med naboen, og plutselig var man dømt til døden eller fengsel på livstid”, forteller Bibi i sin bok.

Vi skal ikke rangere mennesker i nød etter tro. En muslim eller ateist, ja selv en IS-kriger eller hans kone og barn, skal behandles som en bortkommen sønn eller datter når hen er i nød. Så absolutt er den kristne nestekjærligheten. Men det betyr selvsagt ikke at det er feil å arbeide for å styrke kirkens stilling og utbredelse i utsatte områder. Det er ingen tvil om at kirken sliter i historiske kristne kjerneområder i Midtøsten.

Urkirkene bombes vekk

Så sent som på nittitallet var det over en million kristne Irak. Ved breddene av Eufrat og Tigris har det vært et aktivt kristenliv helt tilbake til apostlenes tid. Så kom den amerikanske invasjonen i 2003, og styrtingen av Saddam Hussein. Landet styrtet sammen i et blodig sekterisk kaos, og minoritetene led hardt. Landet er i ferd med å tømmes for kristne.

– Be for kristne, be for alle som blir forfulgt over hele verden og be om fred. Bruk dessuten media og sosiale medier til å fortelle folk at kristendommen har røttene sine i Det hellige landet, Palestina, Syria og Irak. Dersom dette området bare blir et museum for kristentroen, er det et tap for hele menneskeheten, sier Emanuel Youkhana i hjelpeorganisasjonen Carpi i Nord-Irak til siste nummer av Magasinet Stefanus. Han mener kristne i Irak er sviktet av Vesten og av utvandrede kristne. – I stedet for å hjelp kristne til å bli værende i Irak, hjelper de som vandre ut folk å komme etter, sier Youkhana.

Trosfriheten er som ytringsfriheten, det er i ytterkantene det gjør vondt

—  

Stefanusalliansen og andre organisasjoner gjør et viktig arbeid for å støtte utsatte religiøse minoriteter. Vi må hjelpe de kristne der de er, for å vri på et kjent slagord fra norske innvandringsmotstandere. Forfulgte skal selvsagt gis vern på lik linje med alle andre, men hvis vesten åpner sine landegrenser for kristne minoriteter vil dette ytterligere svekke kristendommens posisjon i gamle kjerneområder. Hvis kristne i pressområder også framstilles som en slags Vestens tapte søsken kan dette gi sårbare minoriteter et femtekolonniststempel, som vil marginalisere dem ytterligere, og potensielt sette dem i fare.

Den vanskelige trosfriheten

I Norge fengsles man ikke for blasfemi. Religiøse minoriteter nyter godt av at ytringsfriheten og religionsfriheten står sterkt, og av ryddige statlige støtteordninger for trossamfunn. Undersøkelser viser også at skepsisen til minoriteter minker. Det er bra. Norge ha en mørk forhistorie når det gjelder å behandle religiøse minoriteter. Eidsvollfedrenes jødeparagraf, massedrapene på norske jøder under andre verdenskrig, forfølgelsen av Hans Nielsen Hauge, og opprettholdelsen av jesuittforbudet helt fram til 1956 viser oss hvilket utsatt liv religiøse minoriteter har levd i Norge. Fornorskningspolitikken av samer og kvener i moderne tid hadde også religiøse undertoner.

Retten til provoserende religionsutøvelse

Trosfriheten er som ytringsfriheten, det er i ytterkantene det gjør vondt. Det er der slaget står. I den norske trosdebatten er nå temperaturen på vei opp, og den politiske viljen til å bruke maktmidler mot religiøse minoriteter er sterkere. Aksepten til å forstå annerledestenkende på livssynsfeltet er på retur. Dette dreier seg ikke om legitim kritikk mot sosial kontroll, maktmisbruk eller diskriminering, men hvordan storsamfunnet velger å møte disse utfordringene. Når en går på en vei brolagt med gode intensjoner skal en følge nøye med på kart og terreng.

Norge er, og må fortsatt være, et foregangsland som viser hvordan et mangfold av livssyn kan leve godt sammen i respekt. Vi må i praksis vise hvordan religiøse minoriteter kan få beholde sin tro og særpreg i et moderne liberalt samfunn.

Norge må også stå opp internasjonalt for friheten til å tro og ikke å tro. Det er urovekkende når kampen for trosfriheten på ser ut til å forsvinne ut av de ut av utenriks- og utviklingspolitiske kapitelene i både Høyre og Arbeiderpartiets nye stortingsprogram.

Men mest alvorlig. Når det hevdes at kristne flyktninger er «likere», og mangfold stemples som et problem, er det i realiteten et ideologisk håndslag til kreftene som presser kristne ut av kristendommens krybbe.





Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore er sjefredaktør i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar