Kommentar

Vår plass i naturen

Dette kjipe året med klima-, naturkrisen og koronapandemien på toppen kan få oss til å se med nytt blikk på hvem vi er, hva vi kan få til og hvordan vi er del av et stort samspill.

Fem år etter Paris-avtalen prøver mange å oppsummere hvor vi står, og hvordan utsiktene ser ut. Da avtalens fem år ble markert lørdag 12. desember, publiserte Financial Times en artikkel om at Paris-målene igjen er innen rekkevidde. Det som særlig har endret spillet er at Kina i september kom med sitt løfte om netto null utslipp innen 2060. I oktober fulgte Japan og Sør-Korea etter. Over 120 land har nå satt et mål om netto null utslipp innen midten av hundreåret. Hvis også USA setter et lignende mål med en ny president på plass, har verden en kurs mot 2,1 grader ved utgangen av dette hundreåret.

Store oppgaver

Som forskeren Niklas Höhne bak analysen også understreker, krever det at landene gjør det som må til for å nå målet. Det er ikke lite, og noen ganger kan det være vanskelig å tro at det vil skje. Likevel har mye skjedd siden møtet i Paris 2015, som igjen legger føringer for at mer vil skje framover. Begynner først ballen å rulle, kan farten eskalere, særlig når alvoret blir mer og mer tydelig, for alle.

Blant de mest interessante trekkene er hvordan finans og økonomi forholder seg til klimaendringene. Den som ønsker å tjene penger i framtida, har ikke kull, olje og gass i kikkerten. De aller fleste er klar over at pilene for fossil energi peker nedover, og klimarisiko blir stadig viktigere å ta hensyn til. Spørsmålet er hvor raskt det går. Men selve erkjennelsen av hvilken vei det går, har en tyngdekraft i seg selv.

Hvis vi tror om andre mennesker at de er motivert for å gjøre godt og ta hensyn ikke bare til seg selv, kan hele spillet endres.

—  Turid Sylte

En sammensatt skapning

I Norge har Per Espen Stoknes vært en av dem som har forsket og skrevet bøker om det han kaller det psykologiske klimaparadokset. Selv om vi vet mye og også er bekymret, er det flere mekanismer i våre egne sinn som hindrer oss. Det handler om at problemet virker langt unna min hverdag, at klimakrisen har blitt forkynt i dommedagsscenarier, at det er fort gjort å tvile på om det nå er så ille, og hvilke tiltak som egentlig nytter. Dessuten handler det også mye om hva de menneskene vi vanligvis lytter til og ser hen til, sier og gjør. Å ta valg som gjør at du skiller deg ut, kan ha en kostnad. Å være et politisk parti eller land som går ut med tiltak før den brede bølgen kommer etter, kan også ha en pris.

Troen på pisk og gulrot

En som lodder enda litt dypere i menneskelige mekanismer, er den nederlandske historikeren Rutger Bregman. I sin bok Folk flest er gode tar han for seg hvilken rolle det spiller hva vi mennesker tror om oss selv. Bregman mener at i bunnen for både kapitalismen og kommunismen ligger en forestilling om at mennesket i bunn og grunn bare tenker på seg selv. Derfor har vi bygd samfunn på at oppskriften for å få folk til å gjøre det som trengs, må være pisk og gulrot. Ut fra disse forestillingene har også ledelsesfilosofier som taylorismen, der stoppeklokkementalitet og samlebåndsproduksjon stod sentralt, vokst fram.

Bregman drøfter disse føringene fra menneskesynet inngående i lys av forskning og eksempler. Han forteller om et eksperiment der lærere ble fortalt at et tilfeldig utvalg av elevene hadde gjort det godt i en IQ-test, og derfor var spesielt lovende, mens resten av elevene hadde gjort det dårlig. Selv om dette ikke stemte med elevenes testresultater og evner, gjorde den forventningen lærerne hadde til elevene, store utslag i hvordan de presterte. Den positive forventningen til de utvalgte elevene, fikk dem til å prestere langt bedre.

Underbygger systemene våre

Bregman mener at forskningen og historien tyder på at det er mye å vinne på å forkaste dette menneskesynet som ligger under de systemene vi har utviklet de siste hundreårene, også om de mørke antagelsene i noen tilfeller jo er riktige. Hvis vi tror om andre mennesker at de er motivert for å gjøre godt og ta hensyn ikke bare til seg selv, kan hele spillet endres. Også spillet om naturressursene og klimaendringene. Bregman skriver at tillit er noe som smitter. Den som våger å gjøre gode handlinger, kan risikere å få flere enn ventet med på laget. Alternativet er å holde igjen fordi du tror ingen andre vil bidra, og hvis alle gjør det, er resultatet gitt.

Kanskje var Paris-avtalen i lys av Bregmans analyser en større suksess enn tidligere klimaavtaler, nettopp fordi den ikke la opp til pisk i form av at landene skulle bli enige om en avtale som forpliktet alle. I stedet skulle landene frivillig melde inn sine nasjonale bidrag til å få utslippene ned, og hvert femte år skjerpe sine bidrag. Dette er bakteppet for de mange løftene som har kommet denne høsten. Egentlig skulle et nytt klimatoppmøte foregå i Glasgow i Skottland i november, men pandemien har utsatt både dette toppmøtet og FN-møtet i Kunming i Kina om en ny naturavtale.

Natur

I dette året med pandemi og smitteverntiltak har turer ut i naturen betydd ekstra mye for mange av oss. Selv har jeg sett på den med litt andre øyne, særlig etter at FNs naturpanel i flere rapporter har kastet lys over den harde bruken av natur. En dag så jeg en furu så kroket at den på midten hadde en nitti graders vinkel. Kanskje hadde den blitt holdt nede av noe i noen år, vokst bortover, for så å vende seg oppover mot lyset igjen.

Da David Attenborough laget sitt vitnesbyrd i filmen Et liv på vår planet, satte han scenen på et litt uventet sted, nemlig Tsjernobyl. Eksplosjonen i atomreaktoren i 1986 gjorde stedet ubeboelig. Rundt 13.500 mennesker bodde i byen Tsjernobyl. Det fascinerende som har skjedd etterpå, er at midt mellom de fraflyttede boligblokkene, er det ikke grått og øde. Det er yrende grønt. Det er som om naturen har tatt over. Den har i hvert fall ikke gitt opp og sagt takk for seg.

FNs naturpanel understreker at det er mulig å snu også utviklingen for naturen. Mennesket er også natur, og besitter kanskje det som trengs for å legge et godt grunnlag for oss selv og annet liv på planeten. Det velger jeg å tro her på tampen av året 2020.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist på nyhetsavdelingen i Vårt Land og jobber særlig med klima, bærekraft og politikk.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar