Kommentar

Tapt fellesskap?

SPLITTELSE: USA blir stadig mer splittet, og det merkes også her hos oss. Er det noen vei tilbake til drømmen om et fellesskap der alle hører til og har en sjanse?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dagene før jul har jeg lest Barack Obamas memoarer. Det har vært med både forundring og vemod jeg har gjenopplevd troen på at det kunne bygges et nytt og mer inkluderende USA og den enorme energien og entusiasmen denne visjonen skapte. I dag føles det uendelig langt borte.

Da Donald Trump vant valget for fire år siden, var det mange som trakk fram frustrasjonen i den hvite middelklassen som forklaring. De opplevde seg overkjørt av globalisering og fjerne politikere i Washington, og de følte seg truet av svarte og immigranter - og de følte at bare Trump talte deres sak.

Obama ville samle bredt

En av dem som tidlig forsto betydningen av denne frustrasjonen, var faktisk Barack Obama. Han begynte sin politiske karriere som delstatspolitiker i Illinois, en stat i det såkalte «rustbeltet», der industriarbeidsplassene hadde forsvunnet til utlandet. Han kom fra de svarte boligområdene i storbyen Chicago, der han hadde drevet som lokal aktivist i flere år. Men når han reiste rundt i valgdistriktet, møtte han håpløsheten i småbyene og på landsbygda der det stort sett bodde hvite.

Obama konkluderte med at den som ville utrette noe for virkelig forandring, måtte være i stand til å samle de frustrerte hvite og de diskriminerte svarte i en felles bevegelse. Slagordene «Hope», «Change» og «Yes, we can» uttrykte denne visjonen om et nytt fellesskap på tvers av motsetningene.

Positiv energi

Gjensynet med den positive energien Obamas kandidatur skapte, var som et glimt tilbake til en forlengst forsvunnet tid, en helt annerledes tid. Det var håp og forventning, entusiasme og fellesskap som preget den.

USA var mer splittet da Obama forlot Det hvite hus enn da han kom dit. Behovet for sosial forandring var større enn noen gang, og rasemotsetningene var også dypere.

—  Erling Rimehaug

Når han nå tolv år senere skriver memoarene, må Obama konkludere med at landet er havnet et helt annet sted enn det han lovet. «Vårt demokrati synes å vakle på kanten av en krise som har sine røtter i en fundamental konkurranse mellom to visjoner av hva USA er og skal være», skriver han i forordet. Og siden han skrev det, har landet tippet over i en krise som splitter folk i to leire med totalt motsatte oppfatninger av virkeligheten. Nå er det raseri og gjensidig mistillit som preger USA. Og stemningen smitter også over til vårt eget debattklima.

Negativ energi

Donald Trump så også motsetningene i USA som en mulighet. Ikke til å skape fellesskap, men til å få oppslutning. Trumps kampanje mobiliserte på opplevelsen av urettferdig behandling, gjennom å skape sinne og frykte mot «de andre». Også denne kampanjen utløste mye energi, men det var en negativ energi.

Men Trump er ikke hele forklaringen på splittelsen. Obama satt tross alt med presidentmakten i åtte år. I løpet av de årene forsvant den troen på forandring og fellesskap som han hadde vunnet valget på. Både Hillary Clinton og Joe Biden gikk til valg med et splittet og desillusjonert parti i ryggen, der bare motstand mot Trump var samlende visjon. Og det er snarere ønsket om å vende tilbake til det «normale» enn entusiasmen for forandring som preger den kommende regjeringen.

USA var mer splittet da Obama forlot Det hvite hus enn da han kom dit. Behovet for sosial forandring var større enn noen gang, og rasemotsetningene var også dypere.

Åtte års stillingskrig

Obama ville skape en ny samling over gamle motsetninger. Derfor ønsket han å få til reformer på tvers av partigrensene. Men der støtte han på et republikansk parti som var blitt radikalisert av Tea Party-bevegelsen. De gjorde motstand mot Obama og alt han sto for til hovedsak, og nektet å være med på å skape kompromisser.

Gjennom det meste av Obamas presidentperiode kontrollerte republikanerne Representantenes Hus, og til slutt også Senatet. Den politiske prosessen ble en stillingskamp der lite ble utrettet. Obama fikk gjennom helsereformen Obamacare. Men som pandemien nå har vist, var den utilstrekkelige for å sikre alle amerikanere helsehjelp.

At USA fikk en svart president, var en stor seier for likestilling mellom rasene. Men Obamas presidenttid ble likevel preget av større motsetninger i rasespørsmålet.

Black Lives Matter kom under Obama

Obama stilte til valg fordi han så det som viktig å vise at ikke bare hvite kunne bli president. Men hans visjon var samling på tvers av raser. En svart president skulle være symbolet på en slik ny samling. Derfor ville han ikke framstå som de svartes kandidat, og han var hele tiden tilbakeholden med å snakke om rase.

Black Lives Matter-bevegelsen oppsto i Obamas presidenttid, på grunn av flere tilfeller av politbrutalitet mot svarte. Obama forsøkte å opptre forsonende. Det skuffet mange svarte, som hadde ventet at han skulle ta deres parti. Lite skjedde også for å bedre kårene for svarte.

En svart mann i Det hvite hus var både provoserende og skremmende for en del hvite. Hvit makt og andre rasistiske bevegelser fikk vind i seilene. Der fikk Trump noe han kunne spille på i sin kampanje.

Bare en drøm?

Er den amerikanske drømmen om et fellesskap for alle bare en naiv drøm som dekker over fundamentale motsetninger det ikke kan bygges bru over? Det var tider da Obama stilte seg selv det spørsmålet.

Og slikt utviklingen har vært, kan det virke som det realistiske svaret er at det ikke lenger er mulig å skape begeistring for en bevegelse som vil samle og inkludere i stedet for å bygge fronter. Men Obama selv vil ikke gi opp. Det synes jeg ikke vi skal gjøre, heller.






Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar