Fellesskapet i gårdsrommet

Arkitekt og byplanlegger Harald Hals var hjernen bak et av de mest vellykkede boområdene i Norge. På 1920-tallet vokste Torshovbyen frem i Oslo. Hals la inn brede gater og parker rundt bygårdene, som var nøye planlagt i forhold til hverandre. Bygningene ble formet som sluttede firkanter eller trekanter, for å sikre et stort, indre gårdsrom. Inngangsdørene var vendt ut mot en felles bakgård. Det lå en tanke bak: Boligene skulle bygge fellesskap. Man skulle bli kjent med naboene sine. Folk skulle kunne slå av en prat på vei til og fra jobb eller butikken. Mødrene kunne følge med på egne og andres unger mens de lekte i bakgården.

Sivilisasjonens høydepunkt

Byforskeren Erling Dokk Holm har kalt Torshovbyen et «sivilisatorisk høydepunkt i norsk boligbygging». Forskningen gir ham rett. Kvartalsstruktur gir mer kontakt mellom folk enn lave boligblokker og høyhus uten et felles indre gårdsrom. Når man deler en bakgård, blir man bedre kjent med naboene. Det motvirker ensomhet og utenforskap hvis man går gjennom noen halvprivate soner før man kommer til sin egen leilighet. Og det bygger fellesskap når barna leker sammen i bakgården, og voksne møtes til fest og dugnad.

[ Les anmeldelsen av Erik Lundes bok: «Sammen er vi mer alene», av Ingeborg Misje Bergem ]

Arkitekter og byforskere er stort sett enige om at såkalt «karrébebyggelse», altså bygårder med store, indre gårdsrom, får folk til å trives. Derfor er det et paradoks at vi nesten har sluttet helt å bygge byene og boområdene våre på denne måten. I dag bygges det mest lameller, det vil si små, funksjonalistiske blokker uten lukket bakgård, eller frittstående høyhus. Den funksjonalistiske arkitekturen har skapt boområder som er velorganiserte, med godt utbygd offentlig service. Men selv om de er fine å bo i, er de ikke attraktive å leve i. Fra et sosialmedisinsk perspektiv har den funksjonalistiske byutviklingen vært mislykket: Den fremmer ikke helse eller sosialt fellesskap.

Velferdsstatens utvikling

Byutviklingen speiler ofte velferdssamfunnets utvikling. Veien fra Torshovbyen med sine kvartaler med store, indre gårdsrom, til vår tids funksjonalistiske lameller og høyblokker, er også en historie om velferdsstatens utvikling.

Boligpolitikken i Kristiania var et forvarsel om utbyggingen av velferdsstaten. Velferdsstaten var et bredt samarbeid for å bøte på nøden og de enorme forskjellene i klassesamfunnets Norge. Arbeiderbevegelsen gikk i bresjen for ordninger som skulle gi arbeidere og småkårsfolk et bedre liv. Gjennom et universelt sikkerhetsnett skulle alle kunne rette ryggen og gå med hevet hode. Velferdsstaten ga folk verdighet, trygghet og frihet, og det åpnet seg muligheter som tidligere var forbeholdt de privilegerte. Samtidig sikret den økt velstand og stabilitet.

Universelle ordninger

I begynnelsen samvirket velferdsstaten med et stort indre gårdsrom av familier, lokalmiljøer og sivilsamfunn. Frem mot innføringen av folketrygden i 1967 var velferdsstaten et fellesskapsprosjekt drevet av ønsket om universelle ordninger. Dette var Gerhardsen-epoken, som vi kanskje kan kalle «velferdsstatens sivilisatoriske høydepunkt».

Fra mot innføringen av folketrygden i 1967 var velferdsstaten et fellesskapsprosjekt drevet av ønsket om universelle ordninger. Dette var Gerhardsen-epoken, som vi kanskje kan kalle «velferdsstatens sivilisatoriske høydepunkt».

—  Erik Lunde, gjestekommentator og forfatter av boka «Sammen er vi mer alene»

På et tidspunkt bestemte vi oss for at bakgården ble for mørk, trang og begrensende, og begynte å bygge velferdsstaten som en funksjonalistisk lamell i stedet. Velferdsstaten begynte å spille på lag med vår tids individualisme og selvrealiseringsidealer. Målet for velferdsordningene ble i stadig større grad å sikre individuell uavhengighet. Folk skulle kunne stå alene, på egne ben. Kom de i vanskeligheter, var det staten som skulle trå til. Velferdsordningene skreddersys for å løse oss fra forpliktelser overfor mennesker rundt oss. Bakgårdens rolle i velferdssamfunnet ble gradvis svekket. Velferdsforskeren Halvard Vike har kalt dette for «radikal uavhengighet» og «statsdrevet individualisme».

Mindre fellesskap

Velferdsstatens nye arkitektur har gitt oss et velorganisert samfunn, med et godt utbygd sikkerhetsnett. I boken Sammen er vi mer alene argumenterer jeg imidlertid for at det ikke er like lett å være menneske i et slikt samfunn. Vi forventes i stadig større grad å mestre livet og våre livsprosjekter på egen hånd. Vi bruker mindre tid sammen, og forplikter oss mindre i fellesskapene. Stadig flere av oss står utenfor viktige samfunnsarenaer. Det er mindre rom for dem som ikke klarer å stå på ett ben gjennom livet. Den moderne velferdsstaten er fellesskapsprosjekt som også overlater folk mer til seg selv.

Vi trenger en debatt om hvordan vårt velferdssamfunn bør utvikle seg i fremtiden. Velferdspolitikk må i større grad anerkjenner at vi er avhengige av hverandre, og at vi bare kan mestre livet med støtte fra aksepterende, sosiale nettverk.

Gjensidig avhengighet

Sosial distansering er et godt tiltak når man skal bekjempe et virus. Men det er en elendig strategi når man skal bygge et velferdssamfunn. Hvis vi ikke anerkjenner at mennesker er sårbare, sosiale og gjensidig avhengige av hverandre, vil vi ikke lykkes i kampen mot ensomhet, utenforskap og fattigdom. Og da legger vi ikke til rette for et samfunn der mennesker kan leve gode liv.

[ Hør alle bidragene i Vårt Lands julesalmedugnad ]