Kommentar

Listhaugs nye dissenterlov

OVERFORMYNDERI: I halvannet århundre sloss dissentere i Norge for å slippe statlig, religiøs kontroll, gjennom Konventikkelplakaten og deretter Dissenterloven. Nå vil Sylvi Listhaug igjen lovfeste statlig overformynderi.

Konventikkelplakaten ble innført i 1741. Loven var et forsøk på å kneble de radikale pietistene, som ikke ville la seg kue av kirken eller staten. De ville holde kristelige møter uten staten og prestens innblanding. Predikanten Hans Nielsen Hauge er særlig kjent for kampen mot Konventikkelplakaten. Men da forbudet mot forsamlingsfrihet ble fjernet i 1842, ga hverken staten eller kirken opp lysten til å kontrollere minoritetenes religiøse utfoldelse i Norge.

Tre år etter ble Dissenterloven innført i 1845. Den gjorde det lovlig å etablere trossamfunn utenfor Den norske kirke, men forbød dissentere å ha lukkede møter. Selv om det formelt ble forsamlingsfrihet, stakk staten en lang og kontrollerende arm inn i minoritetenes forkynnelse.

Listhaugs ja til overformynderi

Det er overraskende at Frp, som er er vokst ut av kampen mot statlige reguleringer, nå vurderer å innføre religiøst overformynderi på 2020-tallet. Sylvi Listhaug sier til Vårt Land at det kan være klokt å innføre pålegg om å oversette alle prekener som holdes på et annet språk til norsk. Ideen har hun fått fra en lov som er på trappene i Danmark.

Loven minner om Dissenterloven, fordi den nettopp er ment å kontrollere minoritetene. Slik sett har lovforslaget også fellestrekk med Konventikkelplakaten som var ment å kontrollere religiøse tanker.

Det er overraskende at Frp, som er er vokst ut av kampen mot statlige reguleringer, nå vurderer å innføre religiøst overformynderi på 2020-tallet.

—  Berit Aalborg, politisk redaktør

Gode nordmenn

Etter lang kamp om religionsfrihet ble Dissenterloven fjernet i 1969 og erstattet av den nye Trosfrihetsloven. Forbudet mot å holde møter for lukkede dører ble fjernet og gjorde at frikirker og andre trossamfunn kunne holde menighetsmøter kun for medlemmer.

Navneendringen fra Dissenterlov til Trossamfunnslov var også symbolsk viktig, fordi den ikke lenger stemplet minoritetsreligionene som avvik fra den ene sanne tro. I sin avhandling «Har staten bedre borgere», skriver professor i kirkehistorie og rektor på Ansgar høyskole, Ingunn Breistein, dette om innføring av Trosfrihetsloven: «Loven ble sett som en anerkjennelse av at også religiøse minoriteter kunne være gode nordmenn».

Terrorovervåking

Likevel er det mulig å forstå intensjonen bak Listhaugs utspill. Hun frykter at det skal bygge seg opp ytterliggående islamistiske miljøer, knyttet til religiøse forsamlinger. Hun frykter parallellsamfunn og radikalisering.

Hun har rett i at det er god grunn til å følge med på radikaliseringstendenser i samfunnet. Særlig der det utvikler seg en vilje til bruk av vold. Selv om vi i Norge har hatt mest høyreradikal terror, peker PST på at faren for islamistisk terror i aller høyeste grad er til stede i Norge.

Men svaret på denne utfordringen kan ikke være å lovpålegge religiøse minoriteter en omfattende oversettelsesplikt. For små menigheter og forsamlinger kan en slik plikt gjøre det nærmest umulig å avholde møter og drive forkynnelse. Byråkratiet kan rett og slett bli for omfattende. Det er en urimelig belastning. Men det viser også vilje til statlig kontroll og maktbruk. Derfor vil en slik lov være å tråkke over den religiøse friheten vi holder høyt i et demokrati.

Mange forsamlinger har dessuten en dempende effekt på radikalisering. Økt kontroll kan derimot gjøre at de mest radikale miljøene finner andre arenaer enn de etablerte. Hvis målet er å overvåke radikalisering og terrorplanlegging, vil det dessuten være langt mer effektivt å målrette tiltakene mot de miljøene det handler om.

Danmarks manglende minoritetserfaring

Sylvi Listhaug argumenterer med at «Når dette kommer fra en sosialdemokratisk regjering viser det hvor mye lenger debatten er kommet i Danmark».

Dette viser kanskje hvor lite Listhaug kjenner til de store forskjellene mellom Danmark på den ene siden og Norge og Sverige på den andre, når det gjelder historien om dissenter og minoriteter. I Danmark har man hatt en betydelig større dominans av folkekirken. Mens svenskene har hatt en betydelig og sterk frikirke, har Norge hatt en markant lekmannsbevegelse. Begge har gjort seg gjeldende i kampen for religionsfrihet.

Det er disse miljøene som gjennom flere generasjoner har kjempet fram rettigheter for dissentere og minoriteter. I Danmark har denne kampen aldri utspilt seg på samme måte. Derfor er det en stor misforståelse at Danmark har «kommet lenger». Tvert imot har danskene aldri måttet bryne seg på krav om religiøs frihet for minoritetene, slik lovgivere har måttet i både i Norge og Sverige. Man kan heller si at det historisk er langt større kompleksitet og variasjon i Norge og Sverige. Det har ført til en større religiøs kompetanse og en større forståelse for religiøst mangfold og basale, religiøse rettigheter.

Statlig overformynderi

Det er lov å håpe at både Frps organisasjon og resten av det politiske Norge fortsatt innehar denne innsikten, og at de dermed ikke gjeninnfører tankegodset om religiøs kontroll som vi kvittet oss med i 1969. Vi kan anbefale Listhaug et lynkurs i både pietismen, Dissenterloven og Konventikkelplakaten. Og at hun setter seg inn i den lange kampen som ble ført for slippe statens kontroll. For loven hun ønsker å innføre er intet annet enn religiøst overformynderi.




Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Leder- og kommentarstoff og verdidebatt.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar