Nei, det er ikke lett å tro

«Det virker så godt å ha en tro når livet er vanskelig. Jeg skulle ønske jeg også hadde det».

To setninger som har gjentatt seg til det utallige i sosiale lag opp gjennom årene. Gjerne litt sent utpå kvelden, når selv de mest hardbanka ateistene i vennegjengen plutselig mykner og får et veldig behov for å prate om tro.

En slik oppfatning av tro er ikke uvanlig. Senest tirsdag denne uka konstaterte programleder Harald Eia i beste sendetid på NRK at grunnen til at gudstroen synker i Norge er fordi vi har det så mye bedre.

En grunnleggende misoppfatning at det er lett å tro

NRK-programlederen viser blant annet til tall fra Pew Research Center som viser at det er flere troende i land med kort forventet levealder enn der folk lever lenge. «Når ting blir vanskelig, da er det en trøst at det finnes en gud som har en plan med det som skjer», er Eias konklusjon.

Han får motstand fra professor i religionssosiologi Pål Kjetil Botvar, som mener Eia bommer. Dersom alle som er bekymret søker trøst i religion, burde det vært flere religiøse i Norge, påpeker Botvar. Han viser til at utfordringer og lidelse finnes også i Norge.

Det kjedelige svaret er nok at både Eia og Botvar har delvis rett. Men det er en grunnleggende – og ganske utbredt – misoppfatning at det er lett å tro. Eller at troa gjør livet lettere, smerter enklere å bære, eller gir livets tunge alvor mer mening.

Feilslått argumentasjon

Det er ofte fascinerende å høre ateister begrunne hvorfor andre mennesker velger å tro. Eias argumentasjon er både velkjent og utbredt. Litt mer originalt var det da verdens fremste religionskritiker Richard Dawkins i fjor konkluderte med at tro trengs fordi det stopper mennesker fra å gjøre fæle ting.

Hans hovedargument er at folk kan føle seg fri til å oppføre seg dårlig mot hverandre dersom de ikke lenger føler at Gud følger med på dem.

Felles for ateistene, i tillegg til at de ofte virker å ha dårlige forklaringer på hvorfor folk tror, er at de ikke tror. Det er derimot ikke ensbetydende med at Eia aldri har opplevd at livet har føltes meningsløst og vondt. Heller ikke at Dawkins går rundt og gjør akkurat som han vil med andre mennesker fordi han ikke tror på en Gud som ser han til enhver tid. Mest sannsynlig er det andre grunner til at de har valgt å ikke tro.

Det er vanskelig å leve – og å tro

«Det kristentroen fremdeles kan tilby, er vanskelige løsninger innenfor rammen av et vanskelig liv», skrev Morgenbladets anmelder Trond Berg Eriksen nylig om min kollega Åste Dokkas nye bok Leve vanskeligere.

Når ikke-troende (eller troende for den saks skyld) insinuerer at kristentroen gir et sett av enkle løsninger på hvordan man kan takle motgang og elendighet, har de ikke fått med seg essensen av hva det for mange vil si å ha en tro. En tro er for veldig mange et ikke-svar. En tro trenger ikke være en løsning. Tro er håp. Og ofte ikke det engang.

For det finnes strengt tatt ikke noe vanskeligere enn å tro på at Gud følger med på alt, og at alt som skjer har en mening, når det mest meningsløse rammer en. Derfor velger også mange ikke-troende å ikke tro på nettopp det.

Å kreve svar i tro

Hvis troende var like kravstore som ateistene virker å være i møte med tro, hadde vi åpenbart hatt enda færre som definerte seg som troende.

Det finnes selvsagt dem som krever svar også i tro, og mange opplever også å miste troen sin av nettopp den grunn. Men et stort antall mennesker beholder troen sin uten svar – også i et land som Norge der vi i stor grad har det godt.

Det hadde vært mer interessant å høre Eias svar på det. Og mest sannsynlig finnes det like mange grunner til at folk velger å tro, som det finnes mennesker som tror.

Enkle løsninger finnes ikke

Det som er sikkert og visst er at dersom Eia har rett, at folk velger å beholde gudstroen sin så lenge livet er vanskelig, da kommer aldri tro til å forsvinne fra samfunnet vårt. Det gjør den nok heller uansett ikke. Ikke nødvendigvis fordi tro gir livet mening, men fordi tro ofte gir livet retning.

Det betyr ikke at man ikke kan finne en retning uten tro. Og kanskje er det verken meningen eller retningen vi verken er, eller alltid skal være, på jakt etter. Kanskje er det heller håpet om at en mening finnes, som driver mennesker videre.

Hvordan vi finner det håpet får være opp til den enkelte, men ingen av oss tjener på å stemple hverandres tro eller ikke-tro som enkle løsninger. De finnes nemlig ikke.

LES MER FRA VÅRT LAND:

• Presten sa til meg at Gud har en plan med alt. Fra den dagen av sluttet jeg å være kristen

• Håvard Nyhus: Norsk Monitor måler ikke hvor «troende» nordmenn er

• Det var Breivik, ikke Gud, som tok liv på Utøya

---

Fakta:

---