Forgjengelighetens fyrverkeri

For noen måneder flytta vi, og fikk et nytt bad, et bad med en veldig sterk lampe over speilet. Jeg så meg selv under et nytt, skarpt lys, og rynker jeg ikke ante ­eksisterte trådte fram for mitt øye. Furer, linjer, folder, de var overalt i ­ansiktet mitt.

Jeg så på barna mine som vimset rundt meg i hoftehøyde, på deres glatte kinn og fjonete hår, og tenkte: Jeg er også dødelig. Det er noen andre som er ungdom nå.

Forfengelighet

Jeg kommer ikke til å kjøpe rynkekrem, for jeg synes ikke rynker er stygt. Dette forfallet er for meg ikke et spørsmål om forfengelighet, men om forgjengelighet. Strekene i fjeset mitt er nemlig tegn, tegn på at tida går og at jeg ikke får være med den for alltid. Min timelighet er skrevet i ansiktet mitt.

De fleste av oss er sentrum i våre egne liv. Vi er det naturlige midtpunktet for alt som skjer. Så lenge vi er unge, tilhører den yngste generasjonen i familien, kan vi skyve alderdom og død foran oss. Når de utgamle besteforeldrene våre dør er det trist, men det er som det skal være.

Umerkelig blir vi gamle selv. På samme måte som vi skyver våre eldre ut av fokus, skyver våre barn oss også foran seg. De er sentrum i nye liv nå, små lokomotiver som skal dundre framover i tida med en selvsagt følelse av at årene ikke renner ut. Å dø er ikke for dem, slik det ikke var for oss.

Timelig

Noen transhumanister hevder at legevitenskapen kun står foran noen få hindringer for å kunne gi oss tusenårige liv her på jorda. De kan si hva de vil, men menneskeheten er ikke usårlig og kan ikke gjøres usårlig. Det skal bare en meteor til. En gal verdensleder som trykker på knappen. Et virus fra et ­dyremarked i en liten kinesisk by: Hovmod står for fall.

Døden er aktualisert som allestedsnærværende gjennom korona-epidemien. Men egentlig har epidemien lite nytt å fortelle oss om hva det er å være et timelig vesen. For dypest sett lever vi ikke noe annerledes enn menneske­livet slik det har ­artet seg i tusener av år på tusener av steder: Mange klarer seg, og mange dør. Og til sist dør alle.

Motreaksjoner

Å oppdage sin egen forgjengelighet kan sette i gang mange motreaksjoner. En av dem heter førtiårskrisa (og jeg har to måneder igjen til den er over meg). Å få barn, å forsøke å skape seg et navn, å bety noe for andre, alt kan leses som et forsøk på å ikke dø helt og holdent.

Jeg har nylig hatt et par uker med deaktivert Facebook-konto. Jeg var i tenkeboksen: Skal dette­ bli permanent? Skal jeg bare forsvinne fra de blå sidene? Det hadde utvilsomt hatt mange gode konsekvenser. På den andre sida hadde det vært enormt upraktisk. (Hvordan skal jeg få med meg hva som skjer i Foreldregruppa for 5A? På Litteraturhuset? Hvordan skal jeg bli invitert på fest?)

Men så er det noe annet som gjør at jeg vegrer meg, som ligger et skritt nærmere min egen forgjengelighet - og forfengelighet. For hvem er jeg hvis jeg ikke kan se og ikke kan synes?

Å henge sammen

Facebook og andre sosiale medier har mange funksjoner. For meg er en av dem at jeg stadig vekk får en bekreftelse på at jeg finnes, og at jeg henger sammen med tusen andre i et nettverk av påvirkelige relasjoner.

Jeg liker ditt innlegg, han sender meg en melding, hun og de der er venner, tenk det. Det er ubehagelig å erkjenne, men jeg tør ikke melde meg ut av den verdenen. Det vil lukke døra til for mange relasjoner. Jeg gir fra meg mine opplysninger og min tid i bytte for en rus av å eksistere.

Jeg vingler mellom gleden over at Facebook lar oss få fri fra vår angst, og å tenke at det hadde vært bedre for meg å avkle forførelsen og stirre livets betingelser i hvitøyet. Er veien til det gode liv å dempe smerten, eller er det å gå rett på den og kjempe mot 
den?

I din erindring

Salmen Din fred skal aldri vike av Svein Ellingsen (søk opp Det norske solistkors vakre innspilling på YouTube - jeg oppdaget den via Facebook) er et lærestykke i å dø. Salmen beveger seg fra sorgen over at noen andre er døde til sorgen over at vi selv en dag skal dø. Det siste verset er slik:

Snart går vi ut av tiden

og våre navn blir glemt,

men, Gud, i din erindring

er vi for evig gjemt.

Det liv som blir til intet,

er i din skaperhånd.

I trygghet overgir vi

til deg, o Gud, vår ånd.

Dette trøster jeg meg med. Face­book eller ikke, vi lever. Og det er noen som husker oss.

LES MER: 

• Åste Dokka: «Jeg håper flyselskaper har blitt lagt ned og vi fortsetter å leve mer begrenset etter krisa»

• Dokka med ny podcastserie - ser nærmere på utvalgte bibelvers

• Salmedugnad: – Jeg kjente umiddelbart at denne salmen var et godt valg