Kommentar

Hele Norge krangler

Etter få uker krangler hele Norge om doringen skal være oppe eller nede. Er det slik vi skal vinne smittekrigen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Først kom de for hyttefolket. Så kom de for joggerne. Så kom de for de trangbodde.

Norges mest delte sak på Facebook i år er en reportasje Dagbladet gjorde på Grünerløkka i helgen. Et bilde av glade løkkabeboere som fyller gatene i solsteiken har vakt mange avskygninger av harme i sosiale medier. Under bildet hadde Dagbladet den hardtslående tittelen «Stappfullt i Oslo: – Folk gir f...».

Saken regelrett eksploderte i sosiale medier

Bare på Facebook har den blitt delt nesten 7000 ganger, mens det har kommet over 40.000 kommentarer og 61.000 reaksjoner, skriver Faktisk.no. Noen mener Dagbladets framstilling er feilaktig, og angriper avisens bruk av zoom og bildeutsnitt. Andre får sine fordommer mot «fiffen på Grünerløkka» som livsfjerne hedonister bekreftet.

Det mest interessante er ikke hvor dekkende Dagbladets bilde er av tilstanden indre Oslo øst, men hvor uforsonlig og moraliserende smitteverndebatten har blitt.

For å ta det minst interessante først: Både Dagbladet og deres kritikere har rett. Det var mye folk i noen gater på Grünerløkka den dagen, men det er ikke slik det ser ut til vanlig. (For ordens skyld: Jeg har bodd like ved der bildet ble tatt i 20 år, like lenge som jeg jobbet i Dagbladet). Dagbladets tittel og bilde setter saken på spissen. Det er det Dagbladet gjør. Man kan hisse seg opp over det, men det er som å hisse seg opp over at det er mye sport i sportssendingene på tv.

Det er ikke slik at folk som bor i indre Oslo ikke bryr seg om smittefaren

Stort sett er det ganske tomt i gatene på Grünerløkka om dagen, selv om det er Norges tettest befolkede område. Mange bor trangt, nesten ingen har hage, de heldige har litt himmel-utsikt. Da blir det fort litt folksomt i gatene. Mannen bak sitatet i Dagbladets overskrift, «folk gir f...», har selv syklet gjennom hele byen, før han rister oppgitt på hodet over hvor mye folk det er ute.

Det interessante er hva all frykten, nedbemanningen og isolasjonen gjør med oss. For 19 år siden lot Norge seg sjokkere av realityprogrammet «Big Brother». Der fikk vi se hvordan isolasjon og trangboddhet gjør små konflikter store. Nå lever hele Norge slik. Den ene dagen er det søringene som har klemt øverst og ikke nederst i tannkremtuben, dagen etterpå er det joggerne som har hengt dorullen feil vei. Vi krangler om små ting som plutselig er blitt veldig store, det står faktisk om liv og død, mens kamera og kommentarfeltet ruller.

Det har blitt en til tider aggressiv samtale

Offentligheten fylles av store og små Narvestad-vaktmestre. Hyttefolk, joggere, søringer, harryhandlere, hipstere, skiturister og innvandrere får vaksinekortet sitt påskrevet med store bokstaver. Det er blitt så ille at Justis- og beredskapsminister Monica Mæland flere ganger har måttet advare mot uthengning og gapestokkvirksomhet.

Tirsdag fikk jeg et akutt anfall av koronaskam selv. Jeg våget meg en tur på Ikea rett før stengetid. Da var det heldigvis lite folk i det store bygget på Furuset. Jeg trengte kasser og esker til å rydde etter 12 år med mye bleieskift, kveldsvakter, lego og overtid.

Da jeg tok de velkjente blå Ikea-posene ut av bilen i mitt trangbodde nabolag kjente jeg et akutt stikk av skam og koronoia på en gang. «Tar noen bilde nå»? Det er pinlig å innrømme det, både at jeg dro en ikke helt livsnødvendig tur på Ikea, og at jeg ble så opptatt av hvordan jeg framsto. Men slik lever vi nå.

Trenger vi ikke litt skam og moralisering?

Er ikke det helt livsnødvendig? Vårt viktigste våpen mot viruset er nettopp de nære ting. Å vaske hendene. Å holde avstand. Å bli hjemme. Å ikke gjøre den tingen vi drømmer om å gjøre. Trenger vi ikke litt gapestokk og sosial kontroll da?

Både ja og nei. I et innlegg på Religioner.no skriver filosof Espen Gamlund om forskjellen på moralisme som har en verdi i smittevernets tidsalder, og moralisme som bare forvitrer fellesskapet vi trenger.

«Hvis vi begynner å gå rundt med et mistenksomhetens blikk på hverandre, får vi raskt et samfunn hvor tilliten forvitrer. Det blir et kaldere samfunn, og det trenger vi ikke nå» konkluderer Gamlund med.

Det er en viktig observasjon. Vi vinner ikke krigen mot viruset med sinne, mistenksomhet og smålighet. Et borettslag der dugnaden starter og ender i krangel vil aldri bli et godt hjem for dets innbyggere.

Vi jakter på splinten i vårt brors øye, men ser ikke bjelken av sjølgodhet i vårt eget. Hvem er alle disse andre folka som jogger der jeg vil gå? Hvorfor kan ikke alle være like flinke som meg?

Vi trenger rettledning, vi trenger retningslinjer

Men skam er en lite bærekraftig metode for endring av adferd. Å rose det som er bra, og selv gå foran med et godt eksempel, endrer adferd og bygger holdninger mer langvarig og effektivt enn uthengning og kritikk. En plukker som kjent ikke fiken av tistler og druer av tornekratt.

Det er så lett å dømme andre, spesielt de som lever annerledes og under andre forutsetninger enn en selv. Har ikke folket brød? Kan de ikke spise kake?

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar