Norges «Kodak-moment»

Vi må snakke om statsbudsjettet.

Men aller først må vi snakke om Kodak.

Historien om det gigantiske foto- og filmselskapet er velkjent: Først ble foto-aktøren så dominerende på sitt felt, at de fikk et begrep oppkalt etter seg. Et ekte «Kodak-moment» var de øyeblikkene som var så strålende vakre at de burde festes til film. I 1988 hadde Kodak 145.000 ansatte.

Så kom kollapsen. Flere hadde advart ledelsen om de digitale kameraene, men advarslene ble avvist. Ledelsen mente at med en så dominerende posisjon og så høy kvalitet, var det ingen som kunne skyve dem ned fra tronen.

Beskyttet det de kunne best

Det viste seg jo ikke å stemme. Disrupsjonen var brutal. Nye aktører suste inn, markedet endret seg totalt, forretningsmodellen smuldret opp. Kodak overlevde så vidt det var, men i ettertid er selskapet blitt selve lærebokeksemplet på hva som skjer når man ikke mestrer innovasjon.

«Det handlet nok om mennesker som prøvde å beskytte det de selv kunne best. Alle i ledelsen av selskapet kom fra film, det var film de kunne. Og lønnsomheten på film var helt fantastisk. Det gjorde det vanskelig å gi slipp på det», sa toppsjefen som kom inn i selskapet for å redde detfra total kollaps, Antonio Perez, i et intervju med Aftenposten i 2014.

Få skyer på himmelen

I «Beretningen om rikets tilstand» som ble lagt frem av Regjeringen Solberg da Stortinget ble åpnet onsdag denne uken, var det få skyer å se på himmelen:

Vi har økonomisk vekst. Arbeidsledigheten er rekordlav. Kun 2,2 prosent av arbeidsstyrken er registrert arbeidsledige.

Kronekursen har svekket seg kraftig de siste årene, det er godt nytt for en eksportorientert norsk økonomi.

Vi tjener så mye penger at det nesten renner over. Ufattelige nye 251 milliarder kroner ble sluset inn i den norske økonomien fra olje- og gassproduksjonen i fjor.

Oljefondet vårt ligger og vipper like under 10.000 milliarder kroner og fortsetter å smøre budsjettarbeidet uansett hvem som sitter med makten.

Egen forretningsmodell

Når statsbudsjettet blir lagt frem på mandag, vil de aller fleste være misfornøyde, men Norge går faktisk så det griner. Sammenligner man med alle andre land i verden, er hele Norge å anse som et «Kodak moment».

Så heller enn å se etter summer til gode formål på mandag, bør vi spørre oss: Er vår «forretningsmodell» klar for omstillingen som står rett foran oss. Selvsagt er den ikke det.

«Disrupsjon» kalles det når nye forretningsmodeller spiser opp eksisterende i høyt tempo. Og akkurat nå er det Norge selv som blir disruptert. Inntektene som skal bære kostnadene våre, vil komme under sterkt press – veldig snart. Samtidig vil utgiftene øke.

[ «Årets valgkamp fremstår som en navlebeskuende og lite fremtidsrettet affære» ]

Arbeids- og næringslivet er fullt av nye «digitalkameraer» som krever ny kompetanse av både ledere, eiere og arbeidstakere:

Industrien og samferdselssektoren automatiseres, kunstig intelligens vil overta mange rutineoppgaver, i yrke etter yrke vil den menneskelige arbeidsinnsats kunne erstattes helt eller delvis av teknologi. Samtidig vil ny teknologi gi helt nye muligheter og forretningsområder. Den arbeidsstokken vi har i Norge i dag, er svært kompetent. Men det vi gjør i 2019, er ikke de samme arbeidsoppgaver som vi må løse i 2039.

Får vi et statsbudsjett på mandag som tar høyde for det?

Kodak-felle?

Olje- og gassbransjen har sørget for vår gode økonomi, en høykompetent arbeidsstokk og et internasjonalt orientert næringsliv. Bransjen skaper også en rekke nye løsninger og vil trolig selv, dersom eierne krever det av dem, kunne løse flere av de ubesvarte spørsmålene klimautfordringene gir. Ingen har sagt at vi skal slukke lysene på oljeplattformene i morgen. Men klarer vi den vanskelige oppgaven det er å skape noe nytt samtidig som vi tjener de aller fleste av pengene våre på «det gamle»?

Vi trenger politikere som har kompetanse nok til å forstå hvilke rammevilkår, lover og regler som trengs for å mestre den fjerde revolusjon, den teknologiske. De kan starte her for å unngå en norsk Kodak-felle:

• Gode virkemiddelordninger og incentiver for nyskaping. Vi har ordningene, men klarer for dårlig å koble sammen ny og gammel kunnskap og nye og gamle sektorer.
• Realfag-fokus er ikke nok for å skape grensesprengende løsninger. Vi trenger også økt satsing på kunstfag, kreativitet og innovasjon i skolen.
• Folk som tenker likt, skaper ikke noe nytt. Mangfold gir økt innovasjonskraft.
• Vi må få bedre muligheter til å få ny kompetanse gjennom hele livet.
• Etikk og bærekraft må være kjerneverdier i alle deler av
næringsutviklingen, særlig
der staten er største eier og
investor.

Og ikke minst: Vi trenger en erkjennelse av at vi ikke lykkes hvis vi blir der vi er i dag.

Samme spor

Det mest spennende med mandagens statsbudsjett er om vi ser politiske ledere som holder seg for nesa, lukker øynene og kjører like fort og i samme spor som før.

Da vil Kodak-toppsjef Perez' analyse – i litt omskrevet form – om noen år kunne bli skremmende treffende:

«Det handlet nok om mennesker som prøvde å beskytte det de selv kunne best. Det var olje og gass de kunne. Og lønnsomheten på olje og gass var helt fantastisk. Det gjorde det vanskelig å gi slipp på det».

MER OM KLIMA:

· To av klimapådriverne i Norges største partier er begge optimistiske når det gjelder å løse klimakrisa

· FNs tidligere klimasjef ber Norge stanse oljeleting og la olje- og gassreservene bli liggende i bakken

· Bør klimatiltak innføres ved tvang? Tja, sier folk på gata

· I sin tekst om klodens framtid gjør paven det Gro Harlem Brundtland ikke klarte