Med et nytt skoleår fortsetter det viktigste felleskapsbyggende prosjektet vi har. Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, slik det står i formålsparagrafen. Dette mandatet oppleves viktigere enn noen gang når ekstremister melder seg ut av det fellesskapet vi trodde vi bygde. Når en bærumsgutt kan forankre drap i alternative fortellinger i internetts avkroker, må alle gode krefter mobiliseres.
Skitnet til
Et av aspektene ved de alternative fortellingene som verserer, handler om kampen om historien. På sitt norgesbesøk tidligere i år kunne historiker Donna Zuckerberg fortelle hvordan antikkens historie, litteratur og myter blir brukt til å legitimere kvinnehat og rasisme. Om drapsmannen fra Bærum kunne vi lese at han var fascinert av Bibelen. Middelalder og kristen historie er klare favoritter når høyreekstrem vold skal legitimeres. Fra før vet vi hvordan norrøne symboler for lengst er blitt skitnet til av nazistene.
LES OGSÅ: Moskeene fortviler over dårlig sikkerhet
Kampen om historien er selvsagt ikke lettere for våre muslimske venner. Hvordan Koranen brukes for å legitimere grusomheter handler også om historie og tolkning. Derfor: I dag er det mer nødvendig enn noen gang å lære vår egen historie. Historien relativiserer enkle tolkninger og historisk kunnskap lærer oss at virkeligheten alltid er kompleks. Samtidig ser det ut til at nettopp kunnskap om historien svekkes både i religionsfaget og historiefaget i skolens nye læreplanreform.
Fra kunnskap til refleksjon
Historiefaget forlater selvforståelsen som kunnskapsfag. Elevene skal ikke lenger lære historien som en rekke av hendelser som har formet oss og samfunnet vårt. I de nye planene skal de lære å dekonstruere fortellingene om fortiden for å kunne reflektere over hvordan historie brukes på ulike premisser. Historiefaget går fra kunnskap til refleksjon, for å si det svært forenklet. De historiske hendelsene blir mer eksempler på abstrakte verdier vi ønsker å fremme i samtiden, enn å være fortid vi er formet av. De blir eksempler på «kommunikasjon», «konfliktløsning» og «selvinnsikt».
LES OGSÅ: Relgion uten ritualer
Hensikten med denne endringen er å gjøre faget mer fengende og relevant for elevene. Man vil også gi kompetanse til å forstå misbruk av historien. Hensikten er god, men grepet har noen slagsider. (I denne sammenhengen hopper jeg over den opplagte slagsiden, nemlig at ambisjonen om å dekonstruere for å reflektere er umulig å gjennomføre hvis man ikke har et solid kunnskapsgrunnlag som kan dekonstrueres.)
Enkle sammenhenger
Et spørsmål er hvordan man skal møte subjektiv og ekstrem historietolkning med denne modellen. De alternative fortellingene som verserer i ekstremistenes grupper handler om forenklede store sammenhenger. De handler om oss og dem, og om lange linjer i sivilisasjonens historie.
Fortellingen om Eurabia og sivilisasjonskrig er et eksempel. For å møte slike fortellinger trengs ikke bare vedtatte verdier i samtiden, men også kunnskap om fortiden. Kunnskap kompliserer forenkling. I det nye historiefaget blir imidlertid fortiden flytende og subjektiv, for å sitere historiker Fredrik Thue (Historisk Tidsskrift 2/2019). Her er kanskje det nye historiefaget og ekstremistenes vilkårlige historietolkning begge barn av vår tid.
Et annet spørsmål handler om tilhørighet. For i tillegg til å være en læremester i kompleksitet, handler historie også om tilhørighet. Det har vært et tydelig element i det nasjonsbyggende historiefaget slik læreboken «Vår felles fortid» kan være et tilfeldig eksempel på. Den ble brukt i videregående fra nittitallet. Her handler det om Norge og nordmenn fra første side, og det i en ubebodd fortid for 20.000 år siden som om Norge lå fast fra evighet. Boken er skrevet i en tid da vår opplevelse av nasjonalt fellesskap var lite utfordret. Vi hadde kanskje to TV-kanaler, men vi greide fremdeles å holde oss innenfor samme virkelighetsbilde.
Felles fortelling
I dag lever vi i mange parallelle virkelighetsforståelser. Det gjør det nærmest umulig å legge frem en felles fortelling. Og når de store fortellingene problematiseres eller blir borte, blir spørsmålet hva vi da skal ha tilhørighet til. Hva er vår felles fortid, og hva er vår fremtidsvisjon?
For et par dager siden kommenterte Joel Halldorf her i avisa menneskets ønske om å få bli del av et fellesskap og slå rot i en sammenheng. Han kalte det en dyp lengsel, ja, et absolutt behov hos mennesket. «Vi er flokkdyr, og vi trenger røtter og fotfeste». Halldorf snakket om religiøse fellesskap, men historiske fellesskap gir også tilhørighet: til et land, en nasjon, et folk, en gruppe. Dekonstruksjon av historien gir ingen tilhørighet. Det gir et savn.
Eivor Oftestad er kirkehistoriker og tidligere skribent i Vårt Land.