Tydelig om det utydelige
Er det betryggende eller foruroligende å peke på det kompliserte?
Mine to bestemødre var nokså forskjellige. Jeg husker en liten utveksling dem i mellom, da de begge var i åttiårene. Rundt middagsbordet hadde noen snakket om hvordan fjellkjedene ble dannet, at jordskorpene ble presset sammen over tusener av år.
Det avviste min vestlandsbestemor kontant. Skriften fortalte jo at jorda ble skapt på seks dager. Punktum. Min ikke mindre kristelige, men mer grundtvigiansk oppdratte østlandsbestemor, spurte da forsiktig «Men, altså, tror du egentlig på de greiene der?». Vestlandsbestemor svarte kjapt «Neih! Men det stende no i Bibelen. Så da e det sånn det e.»
Mot bedre vitende. Min vestlandsbestemor gav uttrykk for en tro mot bedre vitende. Selv om hun ikke kunne få det til å gå opp, satte hun sin lit til en tidsangivelse fra en mytologisk tekst. Hun følte ikke egentlig at hun trengte å tro på det heller, det som telte var at hun mente det.
