Leve lokalt

Jeg klarte aldri å ta lappen og jeg prøver hardt å fly så lite som mulig. Resultatet er at jeg lever ganske begrenset. Og ikke bare jeg, men også familien min er hindret av min manglende rekkevidde.

Vi bor, jobber, går på skole og barnehage innenfor noen få kilometers radius, ja lever generelt ganske lokalt. Vi kan sykle og gå dit vi skal i hverdagen. Barna mine kommer aldri til å spille sjakk på Oppsal eller gå slalåm-kurs på Tryvann. Det er ikke det at vi ikke kunne ha lyst, men det er bare ikke gjennomførbart når vi ikke har bil.

Bompenger. I disse dager tuter illsinte bilister i protest mot nye bomstasjoner. Myndighetene vil begrense biltrafikken, og dermed går også bilførerens vante livsutfoldelse med i dragsuget. Bomringer settes opp, antallet parkeringsplasser reduseres, innfartsårer strupes. Så hvordan skal bilistene kjøre barna til håndballtrening nå? Hvordan skal de komme seg til jobb i nabokommunen?

Svaret kan jo være å ta bussen. Men det kan også være at folk kanskje ikke skal kjøre barna til trening eller ha jobb i nabokommunen.

Rekreasjon. Da mine besteforeldre bygde hytte på 1950-tallet, hadde de ikke bil. Idet skoleferien begynte reiste de på hytta. De pakket med seg tre små barn, bagasje og barnevogn og tok bussen til byen, gikk til Vestbanen, tok toget til Kongsberg, og så rutebuss til Sandvoldbrua, en liten kilometer unna hyttedøra. To måneder seinere knotet de seg gjennom samme reise i omvendt rekkefølge og rakk tilbake til byen før skolestart.

Slik var ikke bare ferien, men hele livet deres. Da de gifta seg bestod festen bare av en liten håndfull slekt og venner. For ingen hadde bil. For dem var helgene rekreasjon, det var uansett ikke snakk om å dra på utdrikningslag i Riga eller fotballcup i Hønefoss.

Vi tar det for gitt at hverdagen blir mer lettvint med bil, enklere. Men jeg tror at mine besteforeldre hadde det vel så lettvint uten. De måtte si nei til en hel del ting. Til gjengjeld hadde de roligere helger og bedre hytteferie.

Slutte å reise. Klimakatastrofen kommer til å forandre livene våre. Denne bil- og flyalderen vi befinner oss i nå, var bare et skjebnesvangert blaff i menneskehetens historie. Vi går en tid i møte der vi kommer til å måtte finne oss i å måtte slutte å reise.

For noen av oss er tanken uvant: Skal vi ikke gi oss selv og barna alle muligheter? Men tanken er feil, det er jo ingen som gir barna sine alle muligheter. Mine barn kan ikke bli gode surfere eller reinkjørere. Og det er begrensninger vi lever godt med – alt handler om hva man i utgangspunktet synes livet skal inneholde.

Når bilførere protesterer mot at bilkjøringa strupes, er det altså først og fremst deres forventninger til livet som ikke blir innfridd, ikke en naturgitt levemåte. Å kunne kjøre bil til jobb er ikke noe mer selvsagt enn å kunne kjøre fly til jobb. For begrensning er en helt naturlig del av våre livsvilkår. Vi er alle alltid begrensa. Og de grensene angir rammene for hva som er tenkelig og mulig.

Leve lokalt. Hva skjer med samfunnet dersom vi slutter å røre så mye på oss? Antakelig blir vi mer bundet til stedet vi bor. Vi handler lokalt, går tur lokalt, har lokale relasjoner. Blir kjent med ungene i gata og legger merke til den som alltid går alene. Kanskje går vi oftere til gudstjeneste og engasjerer oss i foreningslivet. Vi investerer tid og penger og føler eierskap til nærområdet. For hvis jeg er tvunget til å bruke tida mi akkurat her, så skal det i det minste være fint å leve her.

Sinnsro. Dette er den samfunnsmessige nytten av å leve lokalt. Og i tillegg til den og klima- nytten, finnes det også en eksistensiell befrielse i å leve avgrenset. Det å ikke ha så mange valgmuligheter, frigjør enormt med tankekapasitet og energi. Enhver som har gått på en diett vet det: Når du vet nøyaktig hva du skal spise, slipper du å ta stilling de tusen fristelsene. Når du har uniform på jobb, slipper du å tenke på hva du skal ha på deg.

Derfor har vi rutiner: Hvis jeg hver dag vet når jeg skal stå opp, når jeg skal spise, om jeg skal dusje, så slipper jeg faktisk å tenke på det, slipper å ta stilling. Selv om begrensninger per definisjon er negativt, har de også med seg en gave i ermet: frihet og sinnsro. Den som ikke har valgfrihet har i det minste frihet fra valgene. I ett perspektiv lever man fattigere. I et annet lever man bedre.