Den siste tidens uro i Kristelig Folkeparti viser hva som kan skje når en leder i flere dager framstår utydelig i møte med en krevende sak.
Fram til torsdag denne uken var Knut Arild Hareide bortimot taus om bråket rundt Geir Jørgen Bekkevold. Det oppsto en usikkerhet om partiet hadde tillit til Bekkevold som familiepolitisk talsmann.
Hareides taushet bidro til at uroen fikk utvikle seg til hard kritikk av både Bekkevold og partiledelsen. Flere av kritikerne ville avsette Bekkevold som familiepolitisk talsmann. Kun et fåtall av Bekkevolds støttespillere forsvarte ham i offentligheten.
Mønster
Den som har fulgt KrF lenge, vil se at liknende dynamikk ofte har fulgt partiets konflikter gjennom de siste tiårene.
Den bakenforliggende årsaken er denne: Svært få internt i partiet trodde at Hareide ville vrake Bekkevold. Men siden partilederen selv holdt munn, valgte resten av Bekkevolds tilhengere i partiet å gjøre det samme. Kanskje var det bevisst. Kanskje var det ubevisst. I solid KrF-tradisjon ble partiets uskrevne regel holdt i hevd: Når KrFs gamle symbolsaker blir utfordret internt – og det skaper bråk – da «holder vi munn».
Få forsvarte ham
Siden Bekke- volds støttespillere var tause, kom deres argumenter lite fram. Dermed gikk det som det ofte gjør i KrF: Kritikerne fikk råde grunnen, og de som åpnet munnen med kritikk, både sentralt og lokalt, ble naturlig nok fremstilt i media som partiets «egentlige grasrot».
Som en kommentator som kjenner KrF godt, har jeg ofte forsøkt å analysere posisjonene og konfliktlinjene i KrF. Det gjør jeg alltid etter å ha snakket med en rekke kilder med ulikt ståsted.
Det er alltid slående hvordan miljøene som står for nyorientering i KrF er redde for å uttale seg for åpen mikrofon. Som oftest frykter de å bli omtalt som lite bibeltro. Dette gjelder ikke bare KrFs sentrale politikere, men også folk på den såkalte grasrota.
Store deler av media sitter dermed igjen med et stereotypt og litt utdatert bilde av hvilke krefter som rører seg i KrF. Dette fører igjen til at de stilltiende irriterer seg over bildet som blir tegnet av partiet i media.
Belastning
Denne dynamikken er også en stor belastning for de mer verdikonservative i partiet, selv om de er høylydte og ofte vinner kampen om den eksterne fortellingen om KrFs grasrot.
De opplever at partiet har gjort moderniseringer og nyorienteringer uten at de har fått være med, og uten at partilederen har staket ut en vei i offentligheten. De opplever det nesten umulig å protestere uten å bedrive skygge- boksing: De forsøker å argumentere mot et standpunkt ingen vil fronte. Dermed ender det ofte med en kritikk av en udefinert og generell «utglidning».
Bondevik junior
Onsdag kveld skjedde det noe litt uvanlig i KrF. En ung og relativt liberal KrF-politiker la til side partiets uskrevne regler og gikk rett i strupen på en verdikonservativ nestor på Dagsnytt 18. Simen Bondevik, barnebarn av Kjell Magne Bondevik, beskyldte tidligere stortingsrepresentant Ingebrigt Sørfonn for å bryte med partiprogrammet gjennom sin kritikk av Bekkevold.
Dette må ha vært en slags befrielse for tilhengere av likekjønnet vigsel. De opplevde at noen endelig forsvarte deres standpunkt for åpen scene og gikk i strupen på de konservative. Men skal vi tro alle innlegg på sosiale medier, må dette også ha vært en befrielse for motstandere av likekjønnet vigsel. Endelig fikk de en faktisk person å diskutere med. Med et direkte språk, som ikke er hverdagskost i KrFs indre debatter, ga Simon Bondevik en hel politisk fløy i KrF en stemme.
For selv om få har frontet dette, har KrF vært delt i synet på homofilt ekteskap gjennom flere tiår. Ikke minst kommer dette til syne ved at KrF har flere homofile og lesbiske som har inngått ekteskap.
At aksepten av likekjønnet ekteskap er kommet langt i deler av KrF blir dessuten synliggjort ved det faktum at Bekkevold og sentralstyret ble overrasket over uroen og de harde reaksjonene som oppsto etter Bekkevolds vielse av partiets lesbiske informasjonssjef.
Føler seg oversett
Men den harde reaksjonen fra de konservative sier også noe om at temaet ikke har vært tilstrekkelig gjennomdiskutert i partiet. De mest verdikonservative føler seg oversett.
Når kritikken fra dette holdet er sviende, er dette ikke bare en reaksjon på politisk uenighet. Det er også et symptom på en langvarig utmattelse. Flere av de mest verdikonservative opplever å ha bedrevet skyggeboksing gjennom tiår.
Noen av dem er sågar redd for å bli presset ut av partiet og stemplet som gammeldagse. Det er ikke så rart når de stadig må lese i sosiale medier: «Utrolig at noen mener dette i 2018».
Hareides på banen
Til slutt kom endelig Knut Arild Hareide på banen torsdag. Noen vil si at han ikke var tydelig nok da heller. Men han var i alle fall klar i sin tillit til Bekkevold. Det ga hans partifeller noe å forholde seg til.
Det kan se ut til at det roet gemyttene noe. Selv verdikonservative Ingebrigt Sørfonn sa til NRK at han var rimelig fornøyd med Hareides opptreden.
Kanskje burde Hareide vært ennå tydeligere. For alle utenfor KrF er det tydelig at plassen for de homoliberale er blitt større enn den var. Det ville vært et tydelig signal til en stor gruppe i partiet.
For det er ikke bare de verdikonservative som er frustrert over skyggeboksing. De liberale er lei av å være skygger. Det er ingen god situasjon for noen av fløyene. Hvis Hareide vil fornye partiet må ha gi begge fløyene plass og armslag. Og ikke minst: Svare når de kommer med kritikk.
Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papiravis lørdag 25. august 2018
Illustrasjon: Øivind Hovland
