Innlegget er skrevet av Tore Lindholm og Ingvill Thorson Plesner, medlemmer i Den norske kirke.
Kirkemøtet i Den norske kirke skal denne uken behandle forslaget til en ny felles lov om tros- og livssynssamfunn som også skal inneholde et eget kapittel om Den norske kirke. Forslaget berører sentrale sider ved norsk religions- og livssynspolitikk, ikke bare for medlemmer av Den norske kirke.
Klar advarsel. Denne uken ble også kritikken fra FNs menneskerettighetskomité mot grunnlovsbestemmelser om Den norske kirke lagt fram. Kritikken innebærer blant annet en klar advarsel mot å bruke Grunnlovens bestemmelse om «folkekirken» som legitimering av forskjellsbehandling. Dette har betydning for lovforslaget som Kirkemøtet nå skal drøfte.
Kirkerådets innstilling innebærer på sentrale punkter en forbedring av lovforslaget når det gjelder vilkår for livssynsminoriteter. Men den er utydelig på videreføring av dagens ordning med økonomisk likebehandling.
Både som medlemmer av Den norske kirke og som menneskerettighetsforskere er vi glade for å se at Kirkerådet i sitt saksframlegg avviser forslaget om å stille krav om 500 medlemmer til trossamfunn som skal ha offentlig tilskudd. Dette ville ha fratatt en rekke minoritetssamfunn, herunder kristne frimenigheter, offentlig støtte.
Vi er også enig i Kirkerådets kritikk av forslaget om å legge inn en bestemmelse om at tros- og livssynssamfunn skal kunne miste støtte om de har praksiser som er skadelige for barn, selv der disse ikke bryter med norsk lov. For hva skal være grunnlaget for å vurdere hva som er skadelig?
Trudomssamfunn. Det er positivt at en omsider legger fram forslag til en felles lov om tros- og livssynssamfunn. Lovforslaget som har vært på høring i vinter skal erstatte dagens ordning med tre lover: en Lov om Den norske kirke, en Lov om trudomssamfunn og en Lov om tilskudd til livssynssamfunn.
Lovforslagets formål skulle være å bidra til økt likebehandling og forenkling, ikke minst når det gjelder tilskuddsordningen. Men om den vedtas uten endringer, kan den komme til å bidra til det motsatte.
Med Lov om trossamfunn i 1969 fikk vi en ordning der andre trossamfunn får samme årlige overføring som Den norske (Dnk) kirke får per medlem i året. Fra 1981 ble også livssynssamfunn inkludert i samme ordning. Slik varierer den samlede støtten med medlemstall. Livssynsminoriteter bidrar dermed ikke til å finansiere majoritetskirkens religiøse virksomhet.
Det nye lovforslaget innebærer at summen Dnk får i det året ordningen innføres, gis andre livssynssamfunn ut fra antall medlemmer de har det året. Så skal støtten til andre tros- og livssynssamfunn økes prosentvis i takt med det Dnk får i prosentvis økning per år uavhengig av utvikling i denne kirkens antall medlemmer.
Ikke i takt. De siste tiårs utvikling viser at medlemsantallet i Dnk stadig går ned. Samtidig opplever mange mindre tros- og livssynssamfunn en jevn økning i medlemsmassen. Dermed vil den nye ordningen føre til at støtten minoritetene får per medlem i praksis ikke øker i takt med økning per medlem i Dnk.
Lovforslaget legger altså i praksis opp til økonomisk forskjellsbehandling av majoritet og minoriteter fra statens side. Dette bryter med den lange tradisjonen for lik støtte til Dnk og andre tros- og livssynssamfunn per medlem per år.
I tillegg til virksomheten for sine medlemmer, har Dnk et forvaltningsansvar for viktige deler av norsk kulturarv, blant annet eldre kirkebygg. Kirken utfører dessuten fortsatt visse oppgaver på vegne av det offentlige. Det er kulturhistoriske og saklige grunner til at visse utgifter til Den norske kirkes virksomhet holdes utenfor beregningsgrunnlaget for tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn, slik ordningen også er i dag. Så lenge Dnk tar seg av slike forvaltningsoppgaver, bør de fortsatt unntas beregningsgrunnlaget slik lovforslaget legger opp til.
Særskilt støtte. Men det nye lovforslaget innfører en formulering om at «det som følger av Den norske særlige stilling» i tillegg skal unntas beregningsgrunnlaget. Den norske kirke er en viktig kulturbærer og samfunnsinstitusjon. Men det bør presiseres i loven hva en mener majoritetskirken skal ha særskilt støtte til utover de saklige formål som er angitt i punktene over, slik at det ikke åpnes for vilkårlighet i vurderingene av hva som er saklig forskjellsbehandling på dette området.
Beskrivelsen av Den norske kirke som «folkekirke» kom inn i Grunnloven i 2012 (paragraf 16). Det står i den nye grunnlovsbestemmelsen at folkekirken skal «understøttes» av staten. Men samtidig ble også prinsippet om at andre tros- og livssynssamfunn skal støttes «på lik linje», grunnlovsfestet.
Overføringer til minoriteter har siden 1969 vært en form for kompensasjon for de betydelig offentlige overføringene til Den norske kirke over stats- og kommunebudsjett. Slik unngår man at livssynsminoriteter i praksis støtter majoritetens trosutøvelse.
Forslaget til ny lov legger i praksis opp til økonomisk forskjellsbehandling av livssynsminoriteter, og dermed til at de finansierer Den norske kirkes virksomhet som trossamfunn. Det er ikke bare i utakt med Grunnlovens bestemmelse om likebehandling. Det er også i strid med etiske normer om rettferdighet og ikke-diskriminering som ellers får en stadig sterkere stilling både norsk og internasjonal rett.
Gir politikerne tid. Trine Skei Grande informerte sist uke Stortinget om at regjeringen likevel ikke vil be Stortinget behandle ny felles lov om tros- og livssynssamfunn nå. I stedet skal forslaget til en slik lov behandles sammen med den varslede Stortingsmeldingen neste år om en helhetlig religions- og livssynspolitikk. Dette gir politikerne tid til å finne fram til et menneskerettslig mer akseptabelt lovforslag enn det som ble langt fram i 2017 og som nå er til diskusjon på Kirkemøtet.
Vi håper Kirkemøtet vil fatte et vedtak som gjør at kirken vi er medlemmer av også kan bruke tid på å revurdere om den virkelig ønsker å legge opp til økte privilegier for seg selv og dermed øke forskjellsbehandlingen i stedet for å redusere den.
