Kommentar

Kunsten å berøre

Det handler ikke lenger bare om prekenen. Dagens menigheter vil gi deg totalopplevelsen.

I Norge begynte konkurransen på livssynsmarkedet med Hans Nielsen Hauge: Det vil si, Hauges vakte venner valgte ikke bort noe, de kombinerte forkynnelsen i vennesamfunnet med den tradisjonelle gudstjenesten. Men da konventikkelplakaten senere ble opphevet i 1842, og bedehus og frikirker ble et alternativ, var det i full gang.

De nye alternativene hadde et fortrinn: Interesserte tilhørere. Kanskje var det derfor patosen ble tydeligere enn i statskirken – ingen ting engasjerer predikanten mer enn et publikum som sluker hvert ord. Men den nye kristendomsformen var også inderligere. Det handlet om å bli berørt.

Virkemidler

Selvsagt var det mer enn følelser – Den hellige ånd var også med. Noe kunne likevel tyde på at Ånden hadde de beste arbeidsvilkårene når forkynnelsen brukte visse virkemidler: Gode historier. Dramatisk stemmebruk. Et direkte budskap som gir mottakeren følelsen av å være spesiell – at Gud taler til deg. Og, etter hvert: bakgrunnsmusikk sammen med innbydelsen.

Nå er alle disse virkemidlene stjålet av reklamen og underholdningsindustrien. De er proffere og gjør det bedre enn selv den beste predikant. Det betyr ikke at menighetene er tomme for virkemidler. De har fortsatt et fortrinn: totalopplevelsen, der alle ting betyr noe, men den sosiale tilhørigheten betyr mest. Samtidig er «markedet» segmentert, «brukeren» er selektiv, og ingen kan regne med å treffe alle.

Et hjem

Mandag lanserer vi en ny spalte her i avisa: Gudstjenesteanmeldelsen. Vi er klar over at en gudstjeneste ikke kan vurderes uten deltakelse, kun den som allerede har funnet sitt åndelige hjem, kan bedømme det. Men vi vet også at mange mennesker – kanskje kan de kalles vår tids pilegrimer – går rundt og leter etter sitt hjem, uten å finne det.

De færreste oppsøker nye menigheter fysisk, det krever for mye engasjement og mot. Derfor gjør vi forarbeidet for dem, sender en person rundt i hovedstadens menigheter. Vi lar personen være anonym, og sier ikke om det er en mann eller kvinne – men kaller vedkommende St. Birgitta, etter pilegrimenes skytshelgen.

Hensikten er ikke å snakke menighetene opp eller ned. Vi gir ikke terningkast, bare et kart for tørste sjeler til ørkenens oaser.

Og så innrømmer vi at anmeldelsen er en svært personlig sjanger. St. Birgitta er subjektiv og kan ta feil. Vi er ikke engang sikre på hva St. Birgitta ser etter, eller hvorfor han eller hun legger merke til bestemte ting. Men vi tror at det vil bli nyttig lesestoff.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar