Kommentar

Å lese for å leve

Empatien gjør at tanken ikke forlater det faktiske livet, de faktiske menneskene.

Av de tingene man gjør med hodet, er det to ting jeg liker aller best. Det ene er å tenke på og snakke om teologi, og det andre er å lese romaner. Har de to noe med hverandre å gjøre?


Teologi eller litteratur? Da jeg skulle begynne å studere etter videregående, vaklet jeg mellom litteraturvitenskap og teologi. Jeg tok et grunnfag i litteraturvitenskap før jeg fant min skjebne i teologien. For meg ble studiet av litteratur for tørt, i den forstand at det ikke utdypet det som var min egentlige litteraturinteresse, nemlig hva bøkene fortalte meg. Om livet generelt, om andres liv, om mitt liv, om verden. Jeg var opptatt av litteraturens hva, litteraturvitenskapen var opptatt av litteraturens hvordan.

Derfor valgte jeg teologien. Teologiens rom er et rom for eksistensiell refleksjon. Alt som skjer i teologien har noe med livet å gjøre, og alt i livet har noe med teologien å gjøre. Derfor lå teologi tettere på min kjærlighet til bøkene enn litteraturvitenskapen gjorde.


Andres liv. Teologiens materiale er hele virkeligheten. Det er ingenting i verden som prinsipielt ligger utenfor teologiens interesse. Derfor er alt som skjer i menneskers liv interessant i kristendommen.

De fleste av oss lever i den samme virkeligheten og i de samme relasjonene gjennom store deler av livet. Det antallet virkeligheter vi får erfare er derfor svært begrenset. Forskjellene mellom menneskeliv er likevel enorme, mellom tider, mellom steder, men også mellom helt nære liv. Jeg tror at bøkene gir oss innblikk i andres liv. Jeg tror litteraturen kobler oss på hverandre, ikke bare med intellektet, men med hele oss. Derfor kan også boklesing skape empati, forståelse, horisont.


På innsida. Her fôrer litteraturen teologien. For den virkeligheten kristendommen forholder seg til, fortolker og henvender seg til, den kan ingen av oss erfare fullt ut i våre egne liv. De fleste er stadig vekk i samtale med ulike mennesker. Det er bra. Men litteraturen løfter dette innblikket til et aggregert nivå.

Ikke bare er variasjonen mellom menneskelivene større i bøkenes verden enn i omgangskretsen, men vi kommer også helt på innsida. De av oss som har det godt får se at det egentlig er heldige vi er, og at ganske mange andre er uheldige. Vi får leve oss inn i håpsfortellinger og i undergangsfortellinger. Vi får vite, helt konkret og troverdig, at ting kan være bra underveis, og vi vet at alt kan gå helt galt til slutt, eller omvendt.

Percy Bysshe Shelley skriver i A Defence of Poetry dette: "For å være virkelig godt må et menneske bruke forestillingskraften intenst og i stort omfang, det må sette seg selv i en annens og i mange andres sted, hele menneskeartens sorger og gleder må bli dets egne. Forestillingskraften er det store instrumentet for det moralsk gode, og diktningen bidrar til effekten ved å virke på årsaken." Altså: Gjennom lesing kan vi bli mer moralske mennesker. Dette istemmer jeg.

Om jeg ikke har kjærlighet, da er jeg intet, skrev Paulus. En moral eller tenkning som ikke er dypt forankret i virkeligheten, har ikke kjærlighet. Etikk er ikke et regnestykke. Empatien er helt grunnleggende for at systemene og tanken ikke skal lette og forlate det faktiske livet, de faktiske menneskene.


Empati. Man kan være skeptisk til å pålegge en kunstform (eller hva som helst) et rasjonelt formål, og så gå inn i kunstformen med den hensikt at formålet skal oppnås. Litteraturen trenger ikke noe formål for å ha en plass i verden.

Likevel tror jeg om meg selv at jeg hadde vært langt mindre empatisk dersom jeg ikke hadde lest romaner. Jeg tror jeg i enda større grad enn jeg gjør hadde tatt utgangspunkt i meg selv og mine erfaringer som om jeg var det generiske mennesket, og fortolket alle andres styrker og tilkortkommenhet kun i lys av min egen historie. Det er det viktig å forsøke å unngå, og spesielt om man arbeider med teologi og formidling, eller i det hele tatt med mennesker. Alle bør lese for å rykkes ut av sitt eget verdensbilde, og spesielt bør prester lese.


Åpen. I tillegg har litteraturen en befriende egenskap teologien ikke kan tillate seg. Den er grunnleggende åpen. Konklusjonen kan ikke forventes, og det er ikke sikkert at det finnes noe godt og oppbyggelig poeng eller at det kommer til å gå bra til sist. Litteraturen er ikke forpliktet på håpet, og derfor er den også fri for det tvungne og optimismens nødvendighet. Teologien, derimot, er forutsigbar. Det kan et menneske og en prest trenge en pustepause fra.

Publisert i Vårt Land 25.01.18

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar