Seierherren på korset

I tusen år lærte kirken at Jesus på korset seiret over synden, døden og ondskapen. Så kom en erkebiskop med en ny lære.
Fram til 1100-tallet viser krusifiksene Jesus som seierherre. Han står levende på korset med kongekrone på hodet. Så endrer krusifiksene karakter: Jesus får tornekrone og bøyer hodet. Blodet renner mens kroppen krøker seg i lidelse.
De gamle krusifiksene reflekterer det som kalles den klassiske forsoningslæren - det vil si den som stort sett ble forkynt de første tusen årene av kirkens historie: Jesu død og oppstandelse innebærer en seier over synden og døden og ondskapens krefter.
Det var denne seirende «Kvite-Krist» som vi nordmenn først stiftet bekjentskap med da vi ble kristne. Han var en samfunnsomformende kraft som gjorde slutt på trellehold og drap på nyfødte barn. Læren hadde et optimistisk syn på menneskets mulighet for å leve et godt liv i hans kraft.

Æreskultur

Men hvorfor måtte han dø for å seire? Og hvorfor måtte Gud bli menneske for å vinne over ødeleggelseskreftene?
Helt på slutten av tusentallet gir erkebiskop Anselm av Canterbury et svar på det i boken Hvorfor Gud ble menneske.
Anselm levde i en æreskultur, der folk hadde forskjellig rang og verdi. Hvis din ære var krenket, måtte den gjenopprettes. Og denne gjenopprettelsen kunne du bare få fra en av samme rang som deg.
Menneskene har krenket Gud gjennom våre synder, sa Anselm. Men vi kan aldri gjenopprette Guds ære. Det er det bare Gud som har høy nok rang til å gjøre. Derfor er vi utlevert til Guds straff. Men Gud visste en løsning på dette. Han kom selv til verden og døde på korset. Slik gjenopprettet Gud sin ære og gjorde det mulig for menneskene å bli fri fra straffen.