Kommentar

Seierherren på korset

Hvorfor måtte Jesus dø? Til sjuende og sist er dette et mysterium som springer ut av dybdene i Gud. Det lar seg ikke forklare med noen læresetninger.

I tusen år lærte kirken at Jesus på korset seiret over synden, døden og ondskapen. Så kom en erkebiskop med en ny lære.
Fram til 1100-tallet viser krusifiksene Jesus som seierherre. Han står levende på korset med kongekrone på hodet. Så endrer krusifiksene karakter: Jesus får tornekrone og bøyer hodet. Blodet renner mens kroppen krøker seg i lidelse.
De gamle krusifiksene reflekterer det som kalles den klassiske forsoningslæren - det vil si den som stort sett ble forkynt de første tusen årene av kirkens historie: Jesu død og oppstandelse innebærer en seier over synden og døden og ondskapens krefter.
Det var denne seirende «Kvite-Krist» som vi nordmenn først stiftet bekjentskap med da vi ble kristne. Han var en samfunnsomformende kraft som gjorde slutt på trellehold og drap på nyfødte barn. Læren hadde et optimistisk syn på menneskets mulighet for å leve et godt liv i hans kraft.

Æreskultur

Men hvorfor måtte han dø for å seire? Og hvorfor måtte Gud bli menneske for å vinne over ødeleggelseskreftene?
Helt på slutten av tusentallet gir erkebiskop Anselm av Canterbury et svar på det i boken Hvorfor Gud ble menneske.
Anselm levde i en æreskultur, der folk hadde forskjellig rang og verdi. Hvis din ære var krenket, måtte den gjenopprettes. Og denne gjenopprettelsen kunne du bare få fra en av samme rang som deg.
Menneskene har krenket Gud gjennom våre synder, sa Anselm. Men vi kan aldri gjenopprette Guds ære. Det er det bare Gud som har høy nok rang til å gjøre. Derfor er vi utlevert til Guds straff. Men Gud visste en løsning på dette. Han kom selv til verden og døde på korset. Slik gjenopprettet Gud sin ære og gjorde det mulig for menneskene å bli fri fra straffen.

Personlig ansvar

Denne læren - som gjerne kalles den objektive forsoningslæren - må ha truffet noe i tiden, for den ble raskt den dominerende læren. Å bli kristen hadde vært noe kollektivt. Det var storfamilien eller hele området som ble kristnet, ofte ved at en konge under korsbanneret innførte troen med makt.
Men etter hvert ble man mer opptatt av troens individuelle side. Prekenmunker dro ut for å undervise lekfolket om vårt personlige ansvar for Gud, og kirkene fikk sine dommedagsmalerier som skulle fortelle om alvoret i valget.
Da var det godt å høre at Gud selv hadde brakt nåden til veie. Jesus og hans lidelser for vår skyld ble viktige, og det ble oppført pasjonsspill for å minne om det. Men dermed snek en annen forestilling seg inn: Den vrede Gud Fader som straffer sin uskyldige sønn. Gudsbildet endrer seg: Den dømmende og straffende Gud blir dominerende.

Kjærlig Gud

Dette gudsbildet møtte motbør allerede i samtiden. Tretti år etter Anselm skrev Peter Abelard en kommentar til Romerbrevet. Der går han voldsomt til felts mot at Gud krever blod og lidelse for å gjenopprette sin ære. På korset åpenbarer Gud sin kjærlighet og miskunnhet, slik at vi skal vende oss til ham og elske både ham og vår neste, mener Abelard.
Selv hadde Abelard fått merke æreskulturen på kroppen. Han ble kastrert for å gjenopprette æren til prosten av Notre Dame etter at teologen hadde innledet et forbudt kjærlighetsforhold til prostens unge niese Heloïse.
Men hvis Gud allerede elsker oss, hva skal vi da med en frelser? Hvorfor trenger Jesus å dø dersom det ikke er noen straff? Hvorfor trenger vi da en kirke? Disse spørsmålene kom fra selveste Bernard av Clairvaux, som skrev et hardt angrep på Abelard.
Abelard var jo allerede en skandalisert mann. Hans lære - som gjerne kalles den subjektive forsoningslæren - ble dømt som vranglære av kirken. Men den forsvant ikke av den grunn, og i våre dager er den blitt populær.

Mysteriet

Hvorfor måtte Jesus dø? Til sjuende og sist er dette et mysterium som springer ut av dybdene i Gud. Det lar seg ikke forklare med noen læresetninger. Alle de tre forsoningslærene bygger på Bibelen, men ingen av dem uttømmer spørsmålet. Og alle har sine svakheter.
Bedre enn å spørre om hvilken forsoningslære som er rett, er det å la dem alle bringe lys våre liv. For forsoningen handler ikke om teoretiske spekulasjoner. Den er hva vi trenger for å leve dette vidunderlige og vonde livet vi er kastet inn i.
Når jeg har sviktet og kjenner skyld og skam, er det godt å ta imot at Gud gir meg sin nåde uten vederlag for Jesu skyld. Når livet blir uutholdelig og uforståelig, er det godt å møte en Gud som viser sin kjærlighet ved å lide sammen med meg, og som selv har ropt ut sin fortvilelse over det uforståelige.
Når verdens ondskap overvelder oss, trenger vi å søke tilflukt i at Jesus allerede har vunnet seieren og vil ha oss med i kampen for det gode. Samtidig minner den klassiske læren oss om at seieren ble vunnet gjennom nederlag og svakhet. Det er ikke med denne verdens maktmidler vi skal føre kampen. Og nederlaget er aldri det endelige svaret.
Vi kan godt hente fram igjen de eldste krusifiksene.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar