«I dag gir vi makten tilbake til dere, det amerikanske folket», sa Donald Trump i innsettelsestalen. Men hvem er egentlig folket?
De som gikk i protesttog dagen etter innsettelsen føler definitivt ikke at Trump har tatt makten på deres vegne. Hører ikke de til folket? Er folket bare den fjerdedelen som stemte på ham?
«We the people of the United States» er innledningsordene i den amerikanske grunnloven. Men hvem er folket? Den gang grunnloven ble skrevet, var verken svarte mennesker eller indianere inkludert.
Det til tross for at uavhengighetserklæringen begynte med disse ordene: «Vi holder det for en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er skapt like og at Skaperen har gitt dem ukrenkelige rettigheter.»
Denne spenningen mellom det universelle og det nasjonale, mellom likhet for alle og avgrensning av hvem som hører til, er ikke spesiell for USA. Hele Vesten har pendlet mellom disse to prinsippene i hundrevis av år.
Menneskerettigheter. Opplysningstiden var gjennombruddet for det universelle. I århundrene før hadde det vært opplagt at folket ganske enkelt var fyrstens undersåtter, uavhengig av språk og etnisitet. Men med Augsburgfreden i 1555 var dessuten religion kommet inn som statsbærende prinsipp: Alle fyrstens undersåtter skulle ha samme religion.
Etter at religionskrigene hadde herjet i hundre år og Tyskland nesten var lagt øde, lette man etter noe som kunne samle på tvers av religion og grenser. Svaret ble universelle menneskerettigheter og folkeretten. I tanken om alle menneskers like rettigheter lå også kimen til folkesuvereniteten og demokratiet.
Men hvordan kunne universell likhet virke samlende for alle statens innbyggere? Hvem hørte med til det folket som hadde suvereniteten? Det ble brennende spørsmål i de nye statene.
Oppdagelsen av folket. Den tyske presten og filosofen Johann Gottlieb von Herder (1744-1803) mente folket var et uttrykk for en dypere idé, selve «folkesjelen». Den kom mest autentisk til uttrykk i folkets kultur, i det tyske språket, i eventyr, folkeviser og folkemusikk.
Dette klang godt sammen med romantikkens kamprop «Tilbake til naturen». Man mente at kulturen og sivilisasjonen hadde fjernet oss fra det egentlige. Vi måtte tilbake til det opprinnelige. Denne ideen om at folket var noe annet enn eliten slo an. Elitens kultur ble betraktet som unasjonal. Over hele Europa dro man på jakt etter folkets kultur. Nasjonalromantikken var født.
For Herder var dette bare et spørsmål om kultur. Men utover på 1800-tallet ble kulturen koblet til politikken. Når staten skulle være uttrykk for folket, måtte folket være det samme som nasjonen. Nasjonalismen var født.
Nasjonalismen. Nasjonalismen var en frihetsidé. Den ene nasjonen etter den andre reiste seg og kjempet for sin politiske selvstendighet. Men nasjonalismen hadde også en motsatt tendens: Minoriteter måtte undertrykkes. Fornorskingspolitikken overfor samene er bare ett av mange eksempler på at nasjonalismen ikke tålte kulturelt mangfold.
Minoritetenes eksistens var også en kilde til konflikt og etter hvert krig. Minoriteter gjorde opprør, og noen kunne få hjelp av sterkere brødre. Tyskerne i Tsjekkoslovakia, Østerrike og Polen krevde å få bli en del av Tyskland - slaverne på Balkan fikk hjelp av Russland.
Nasjonalstaten var rammen for utviklingen av demokratiet. Men kunne ikke folkesjelen bedre få sitt uttrykk gjennom en sterk leder? Denne idéen slo gjennom blant annet i Tyskland i forrige århundre.
Pendelen svinger. Som religionen hadde blitt oppfattet som årsaken til krigene, fikk nå nasjonalismen samme effekt. Etter to verdenskriger svingte pendelen tilbake til det universelle. FN ble opprettet i 1945 på grunnlag av en erklæring om universelle menneskerettigheter. Det ble snakket om den globale landsby, at menneskeheten var blitt ett folk. EU ble utviklet til en union for bedre enn nasjonalstaten å møte de nye utfordringene.
Nå svinger pendelen tilbake igjen. Det universelle skapte utrygghet. Hva holder oss egentlig sammen? Er det nok med menneskerettighetene, eller må vi også ha noe mer som skaper identitet? Det nasjonale er igjen i vinden. Kulturarven blir igjen verdsatt.
LES MER: Her bygges nasjonal identitet
Identitet. Men dermed dukker også identitetsspørsmålet opp: Hvem hører egentlig til? Nasjonalismen er ikke bare dette gode samholdet. Nasjonalismen har også en historie med eksklusjon, undertrykkelse og konflikt. Det er dette som skaper ambivalensen og ubehaget hos mange når nasjonalismen nå igjen hentes fram. Dette er blitt spesielt brennbart fordi globaliseringen har ført til at mennesker med høyst ulik kultur nå lever i samme land.
Må pendelen svinge til ytterlighetene, eller er det mulig å finne en god balanse mellom det universelle og det nasjonale? Dette blir et nøkkelspørsmål i årene som kommer.
