«Er det ett parti som ikke passer i en liberalistisk koalisjon, så må det være Kristelig Folkeparti», skrev jeg for tre år siden. KrF gikk da heller ikke inn i den mest liberalistiske regjeringen Norge har hatt. Men de støtter den. Hvordan kan det ha seg?
Dette er et spørsmål Arbeiderpartiets folk burde stille seg – ikke minst dersom de har planer om få lokket KrF ut av samarbeidet med de blå. Det nytter nemlig ikke å refse KrF for å ha valgt feil side. Det kan virke som om man mener KrF-ledelsen handler irrasjonelt og ikke har noen gode grunner for valget de har tatt.
Frastøting. Forklaringen ligger for en stor del hos den rødgrønne regjeringen, som provoserte store grupper av KrFs velgere. Det bygde seg opp et sterkt krav om at denne regjeringen ikke måtte få fortsette, og dette opplevde KrF-ledelsen det som umulig ikke å ta hensyn til.
Ekteskapsloven var mye av grunnlaget for velgernes forargelse. De som mente de rødgrønne var fiendtlig innstilt til Israel, gjorde seg også sterkt gjeldende, selv om det kanskje ikke var så stor gruppe. Så var det opplevelsen av en negativ holdning kristendommens rolle i samfunnet og kårene for de frivillige organisasjonene. Svak miljø- og klimapolitikk var også et moment, samt en liberal holdning til biopolitikken, med eggdonasjon og ved i praksis å slippe fri bruk av surrogati i utlandet som eksempler. Og de mer aktive tillitsfolkene syntes dessuten regjeringen var maktarrogant og lot være å bry seg om opposisjonen.
Så kan man saktens spørre hvordan man kunne tro at en regjering der Høyre og Fremskrittspartiet dominerte ville føre en bedre politikk på noen av disse områdene. KrF har da også endt opp med hovedsaklig å være en bremsekloss på en utvikling de egentlig ikke ønsker. De har banet vei for en politikk som KrFU-lederen sier han får vondt i magen av.
Men fortsatt opplever KrF at Høyre, og faktisk også Fremskrittspartiet, forstår dem og tar hensyn til dem mye bedre enn Arbeiderpartiet noen gang har gjort. De er innenfor i beslutningsprosessene, de opplever at de teller med – i motsetning til den ørkenvandringen uten innflytelse de opplevde under den rødgrønne regjeringen.
Schizofren. I opposisjon har Arbeiderpartiet fortsatt med en schizofren kommunikasjon overfor KrF. Noen ganger beskrives KrF som et nestekjærlighetens parti med gode sosiale holdninger, og man lover større forståelse for partiets anliggender. I neste omgang beskrives KrF som et parti av mørkemenn, homofobe og abortfundamentalister.
Selvsagt er Arbeiderpartiet uenig med KrF om abort og ekteskapslov. Problemet er måten man kommuniserer uenigheten. KrF opplevde reservasjonsstriden som et skrekk-eksempel på det.
Det var en real sak at Arbeiderpartiet var mot reservasjonsretten for fastleger. Men de behøvde ikke ha vært med på å hausse opp påstanden om at KrF i denne saken egentlig var ute etter å ta fra kvinnene retten til abort. Og de kunne ha stilt seg positive til KrFs forslag om å få aborttallene ned.
Det er også en real sak at Ap ville gi homofile rett til å gifte seg. Men de behøver ikke stemple KrF som homofobe og kjærlighetsløse når de mener ekteskapet er en institusjon mellom kvinne og mann.
Noe å tilby. Arbeiderpartiet må selvsagt ha lov til å være så harde mot KrF som de bare vil. KrF har jo sluttet seg til Aps motstandere. Men dersom man ønsker å bygge opp et samarbeid, så må man forstå de frastøtingsmekanismene som er i virksomhet, og som er med på å drive KrF inn i den blå leiren.
Det kan virke som Arbeiderpartiet venter at KrF skal komme til dem på grunn av tyngdekraften fra saker de to partiene er enige om. Men dersom Ap skal oppfattes som en reell samarbeidspartner, må man vise at samarbeid ikke betyr at KrF skal komme og be om å få støtte Arbeiderpartiets politikk. Slik opplevde KrF både landbruksoppgjøret og Utsira-saken. Man må ha noe å tilby. Det hadde Høyre (At reservasjonsrett og KRLE viste seg å være seire som smuldret opp, var jo ikke Høyres feil).
Og så må Ap bestemme seg for hvilket bein de står på i klimapolitikken. Og landbrukspolitikken. Og ikke minst i biopolitikken. Først da vet KrF hva de har å holde seg til.
