Det er ingen enkel oppgave å gi et sant bilde av en person som er død. Intet bilde forteller hele sannheten.
I den uautoriserte biografien «Arne Næss – et liv» tar Truls Gjefsen for seg filosofen, klatreren, forføreren og ablegøyemakeren – som på slutten av sitt liv ble hele Norges kloke bestefar.
Jeg er ingen nøytral og blank leser av Gjefsens veibeskrivelse. Til det har jeg hatt for mange samtaler med Næss da han levde, og lest for mange av hans egne bøker.
Jeg er fullt klar over at Næss – i likhet med de fleste av oss – likte det best når han i fred fikk skape legenden om seg selv. Det var han drivende god til.
Gjefsen lar seg ikke avskrekke, og gjør et heltemodig forsøk på å dekonstruere mytene om Næss. Han skriver ledig og informativt, men befinner seg stort sett på utsiden. For meg framstår derfor boken som biografisk fasadeklatring, egnet til å få et overblikk, men hele tiden med distanse.
Trivialist. I glansdagene klatret professor Næss gjerne på utsiden av Universitetet i Oslo opp til sitt kontor i 9. etasje, slik at han ved sin entré gjennom vinduet kunne overraske dem som ventet der. Lekenheten og de bisarre påfunnene til Næss gjorde at mange elsket ham, mens andre hadde problemer med å ta ham på alvor.
En av Vårt Lands grunnleggere, Ronald Fangen, var i mot å gi professoratet i filosofi ved Universitetet i Oslo til Arne Næss, ettersom hans skeptisisme ble regnet som en trussel mot den idealisme og de faste verdier Norge trengte.
I en holmgang med Egil A. Wyller i Studentersamfunnet i 1947, med temaet «Noe vi kan tro på og leve for», gikk Næss et steg videre og erklærte seg som en svoren tilhenger av «trivialismen»:
«Det finnes en tredje vei mellom absolutt tro på absolutte verdier og en uinnskrenket verdipessisme (...) Heldigvis synes ikke vennlighet og kjærlighet å bero på tro som vi kommer til ved innviklet resonnement», hevdet Næss.
Bomturer. Gjefsen skriver poengtert om Arne Næss' utforsking av verden, både den store og den lille. Biografens språk er godt, og det er en fryd å møte uttrykk som «privatpraktiserende åndshøvding».
Likevel mener jeg at midtpartiet av boken med fordel kunne vært kvistet. Her krongler vi oss fram gjennom drøyt hundre sider der Næss tar den ene filosofiske avstikkeren etter den andre, og de aller fleste av dem framstår i ettertid som bomturer. I denne perioden er det knapt noen lange linjer å spore i Næss veivalg, ikke annet enn at også dét kan regnes som en lang linje.
Etter å ha brukt flere år på possiblismen, innrømmer Næss til slutt at den ikke er brukelig til noe. Men, som han sier: «Den var en meget viktig blindvei».
Anekdotene. Alle menneskers liv er slik innrettet at vi ikke vet i presens hva som vil bli starten på en lang historie og hva som bare vil huskes som en episode. Det geniale i dette, er at den som vil ha lange historier, må tørre å være med på den første setningen.
Næss har vært med på mange. Biograf Gjefsens oppgave er å sette bitene sammen til en fortelling. I ettertid er det alltid lettere å se hvilke opplevelser som kun fikk episodisk karakter. Disse er ikke nødvendigvis noe mindre verdt av den grunn.
Faktisk kunne jeg tenke meg en egen bok som bare tar for seg episodene, anektodene og legendene om Arne Næss. Hører dere, forlag? For denne mannens fabelaktige liv og væremåte har kanskje gjort vel så stort inntrykk på hans landsmenn som hans tankebygninger.
Mislyktes. Gjefsen antyder at Næss led under «de tusen talenters forbannelse». Hans evner som matematiker, klaverspiller, fysiker, klatrer, psykoanalytiker, fredsmegler og forfatter gjorde at han hele tiden ble dratt i ulike retninger, slik at mye av det han startet ikke nådde sitt potensial. Mange ble skuffet underveis, men Næss reddet seg som regel i land ved sin sjarm og sitt dannede vesen (når det trengtes).
Næss lyktes slett ikke på alle områder. Han kom til kort i rollen som ektemann og far. Han feilbedømte både Mao og Moon-sekten. Hans økosofi fikk gradvis mindre gjennomslag i tiårene etter at han formulerte den. Den filosofiske retningen han dyrket og brukte sine beste år på, kom helt i skyggen av det han formidlet på sine eldre dager da han ble hele folkets filosof med boken «Livsfilosofi».
I siste halvdel av livet ble Næss en bedre formidler av Baruch Spinozas 1600-tallsfilosofi enn av sine egne tankebygninger. Ingen kunne som Næss snakke om Spinozas Hilaritas-begrep (den dypeste glede) og om hvorfor lykke = GLØD for det vi driver med. Dette aspektet synes jeg er viet liten plass i Truls Gjefsens biografi.
For det er her jeg tror Næss har inspirert flest mennesker. Jeg er selv en av dem.
Jeg har lært mye av Arne Næss. Som at jeg alltid skal føye til disse tre ordene, etter at jeg har sagt hva jeg mener eller synes:
«For meg. Nå».
Sannheten kan være en annen.
For deg. Og for meg – i morgen.
