Farvel, Abraham
Det er teologilektor Troels Nørager ved Aarhus Universitet, som stikker fyrstikken i halmen. I bokenTaking Leave of Abraham(Avskjed med Abraham), tar han kontant avstand fra den gamle fortellingen, som han ikke får til å gå opp i hverken en demokratisk eller nytestamentlig tankegang. Tekstene må til enhver ny tid fortolkes eller forkastes. Og det er på tide å ta denne, mener han. Ellers gjør vi den kristne verden til en slags troende, som krever naturbeskyttelse i et reservat.
Nørager er ikke den første som tar Abrahamsfortellingen opp til debatt. Hans landsmann Søren Kierkegaard leverte vektige bidrag, og her hjemme har biskop Odd Bondevik sagt nei til et glassmaleri med dette motivet.
Ørkengud. Nå er det ikke sånn at Nørager vil ha fortellingen om Abraham ut av Bibelen, tvert imot. Det ville være en absurd tanke, den er en sentral fortelling i hele vår kultur. «To av mine egne helter, Bob Dylan og Leonard Cohen, har skrevet temmelig gode sanger ut fra den», som han sier. Den er overalt: «Man kan ikke kassere bibeltekster. De vil alltid være der. Det er jo en av de gode tingene ved dem. Men vi har da et ansvar for hvordan vi forholder oss til dem.»
Nørager tar et oppgjør med fortellingen om Abraham og ofringen av Isak, fordi den hefter ved en lunefull og arkaisk ørkengud, som krever blind lydighet der han turer fram. Det er en fortelling, men heller ikke mer. Den må i hvert fall ikke gjøres til noe mer. Nøragers bok er i bunn og grunn et håndtrykk til kristne, som kan stå oppreist og si: Det kan godt hende at Abraham en gang ble sett på som forbilde men hans tro er i hvert fall ikke min tro, og det er slett ikke den tro som forkynnes i evangeliene.
Bokstavelig talt. Nørager har demokratiet som utgangspunkt. Skal kristendom overhodet ha gyldighet i dag, må den forholde seg til det demokratiet den har vært med på å bære fram. Det handler om å formulere en moderne utlegning av kristendommen, som er kompatibel med demokratiet. «Jeg vil lære religiøse mennesker å være glade for sekulariseringen. Å se noe befriende i den historiske utviklingen. Sekulariseringene når den er på sitt beste er en foredlingsprosess, der uholdbart religiøst slagg siles ut», sier han i et intervju med Weekendavisen.Abraham, bokstavelig fortalt, hører ikke hjemme hos oss.
Når kritikk? Av samme grunn er Nørager ikke udelt opptatt av grenseutslettende samtaler med de to andre abrahamittiske religioner islam og jødedom. Det er tross alt forskjeller her. Ikke minst fordi kristendommen har inkarnasjonen i sentrum. Det at Gud blir menneske. Nå handler ikke Nøragers bok om islam, men indirekte har det nok spilt en rolle at Abraham med kniven minner oss om noe av det vi bryr oss minst om ved visse utgaver av nåtidig islam. Og her har han et påfallende poeng: Vi har kun rett til å kritisere «de andre», dersom vi er villige til å ta et oppgjør med autoritære trekk i vår egen tradisjon.
Som kirkefedrene. Det er godt å tenke sammen med Nørager, han er en sindig mann. Han sier for så vidt ikke noe mer enn det de gamle kirkefedrene sa at skulle de gammeltestamentlige tekstene overhodet ha noe å si oss som kristne, måtte vi radikalt se dem fra vår egen tid. For eksempel gikk Gud ifølge første Mosebok rundt i Paradisets hage om aftenen. Dette bildet av Gud kritiserte og omtolket kirkefedrene, fordi de mente at det var en misforståelse å beskrive Gud som et menneske som spaserer på to bein rundt i hagen.
Langt mer radikal. Så er det altså ikke noe nytt. De første kristne omtolket også tekstene når de opplevde at de ikke «stemte». Ropene fra «reservatene» blir derfor mer og mer komiske etter som årene går. Det er og godt er det stort sett religiøse sekter som nå krever blind lydighet. Og til overmodenhet betyr det igjen at vår bibeltolkning og «bibelkritikk» må være langt mer radikal, hvis de gamle tekstene skal gi mening. Og det er denne meningen vi leter etter.
Olav Egil Aune, kulturredaktør