Jeg er luta lei av å være «smal»

Nå har vi det rundt oss igjen: Kulturen skal være ung, ny, markeds­orientert og pratende. Krim er tingen, spenning er ­ordet, om enn så overfladisk. Det som kan forklares helt, fullt og banalt så alle skjønner det, får kulturministerens oppmerksomhet. Og salmer og kunstmusikk bes gå kjøkkenveien ut, nå når NRK legger nye planer for året. Det som går rolig for seg og drar dypene så vi ser inn­over i oss, ­defineres som «smalt». «Smalt» høres trangt nok ut til at en kan vippe det av kalenderen. ­Merkelig.

LES OGSÅ: Påskens salmeskatter

En dum tanke

NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen bedyrer til det bedøvende at NRK skal være en allmennkringkaster, der skal vi finne bredden. Og sant skal være sagt, hvis det er noen som sørger for at de fleste får en liten bit av sitt, er det vel P2. Men også der – og akkurat nå, nettopp der – tas «små» programmer ut, for at store og mer støyende flater skal få plass. Det er ikke vanskelig å skjønne tanken, enn si ønsket. Men oftere i det siste konkluderer vi med at det er en dum tanke. Ved siste runde forsvant søndagens salmeprogram (til tross for at en salmemaraton i TV ga massiv seeruttelling), et spørre­program om klassisk musikk (som mange, i tillegg til spenningen, opplever som «voksenopplæring») og Kunstreisen (det mest tilstedeværende og kunnskapsrike programmet om kunst på all den tid). NRK alltid klassisk har gått over til biter i stedet for hele verker, musikken klippes opp og blir en slags smørbrødliste over det mest iørefallende. Og Dagsrevyen klarte ikke å fange opp at Leif Ove Andsnes tok OL-gull i piano ved å bli tildelt verdens størst musikkmagasin, BBC Music Magazines pris for årets beste plate, mens Marit Bjørgens kne fikk plass som alltid og dagen før. Og flere ting. Jeg liker det ikke. Ikke fordi jeg ikke tror på fornyelse. Men fordi fornyelsen litt for ofte er identisk med en flat fregne, til døden underholdende og så «allment» at det er uinteressant for den «smale» smaken, som – beviselig – er større enn man tror, det er bare at de «stille» i landet, de roper ikke.

LES OGSÅ: Musikken taper i NRK

NRK øynes i kikkerten

Under tenkningen om «massen» ligger det alltid makt. Og penger. Makt og penger er gjerne samme sak. Den som har penger, har makta. Kultur lever ikke på pengenes premisser, vil ikke styres – da mister den vesen som samfunnets korrektur og uavhengig ­leverandør av sjelsimpulser, enn si sin kraft i møtet med alle våre merkelige tilbøyeligheter.

Det ligger frykt i at man ikke klarer å tro at andre er andre enn en selv. At noen har behov for noe annet enn en selv. Det kalles mangfold og er særdeles upopulært blant politikere og radio/TV/pressefolk som henger i stroppen på siste meningsmåling, la oss si leser- ­eller høreundersøkelse­. Klart vi skal kartlegge hvor ­interesser ligger, men ikke nød vendigvis for å bruke det. For at flertallet har rett, vet vi her nord – med Ibsen på baklomma – slett ikke sikkert. Mangfoldet har rett. Og alt koster, kultur koster i hvert fall – men noen må vokte den kulturen som krever mer enn det umiddelbart alminnelige og øre- og iøynefallende. Det vil jeg at NRK skal gjøre, andre øyner jeg ikke i kikkerten.

Luta lei

Jeg er luta lei av å bli definert som «smal», en med «smale» interesser. For, for meg er det «smale» bredt, og det brede­ «smalt». Smalt/bredt er avhengig av hvem som definerer, ofte ut fra sin såre lite rause ­horisont. La oss i «folkets» navn la være å definere «folket», i hvert fall ­etter salgstall. Det er uverdig. Jeg vil forsvare det «brede» også, jeg utsetter meg til stadig for det – aldeles frivillig. Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor en skal sette dem opp mot hverandre, det «smale» og det «brede» (nå hører jeg bruker det selv). Det smale­ er ikke «smalt», det er bare ­annerledes.

LES OGSÅ: Kommersielt knefall

Alt av ingenting

Kanskje er ikke «folket» så grådig som noen vil ha det til: At det vil ha alt. Og særlig ikke alt som alle andre har. Kanskje er «folket» interessert i det spesielle. Kanskje blir «folket» fratatt gleden ved det spesielle, nettopp ved at noen unnlater å definere «folket». Vi tenker ikke på det. Nettopp at alt dette som rører seg og som «folk» helt åpenbart vil ha (ellers hadde det nedlagt seg selv), har utviklet seg helt naturlig og 
funnet sin plass. Selv i små grupper.

Det er et mangfold her ute, NRK. Selv de «smale» (unnskyld!) betaler for det i form av det som smetter ut skatteseddelen vår, månedlig.

Kall meg ikke «smal» én gang til, jeg er også «folket».

Følg oss på Facebook og Twitter!