Nyheter

«Jeg åpner min bibel, der står: Vær rosa!»

I prinsessebokas framstillinger reduseres kvinnene til dydsmønstre.

Hermon Forlag har nylig utgitt boken Prinsesser i Bibelen. Jarle og Karina Waldemar har bearbeidet boken fra amerikansk. «Åpne boken og hjelp din datter å finne verdien og meningen i livet som Guds lille prinsesse», sier baksideteksten. Vi har lest boka og er ikke overbeviste om at den holder det den lover.

LES OGSÅ: Droppet amerikansk forfatter på omslaget

Feministeologiens første fase la vekt på, som denne boka, å synliggjøre kvinner i Bibelen. Før vi åpnet boka, trodde vi at den handlet om prinsesser. Det gjør den ikke. De eneste kongelige i boka er Abigajil, en av kong Davids koner, og jødiske Ester, som ble perserkongens Xerxes kone og reddet sitt folk. Ellers møter vi kjente kvinner som Eva og Maria Magdalena, og ukjente kvinner som Selofahads døtre, som falt utenfor da Moses skulle tildele land før inntoget i Kanaan. De greide likevel å overtale ham til å gi dem land selv om de bare var kvinner!

Heltinner

Hvorfor kalles bokas kvinner prinsesser? «Konge» er en utbredt metafor for Gud, særskilt i Det gamle testamentet. Bokas logikk er som følger: Som kongens barn er alle jenter prinsesser. «Bibelprinsessene» i boka er trosheltinner: Modige, lydige, tålmodige, snille – alt som godt er. Hver fortelling innledes med en parafrase over dialogen mellom Snehvits onde stemor og trollspeilet. Leseren spør og Gud svarer: «For lenge siden, før du ble til, var Eva den første prinsessen så snill» (!). Det må vel være første gang i historien at dette adjektivet er brukt om Eva.

Hva med estetikken i boka? Bibelprinsessene er som Disney-prinsessene slanke, pene og tekkelige (unntatt slaven Hagar og skjøgen Rahab, som er mer vågalt kledd).

Leserprinsessene er mer mangfoldige – alle varianter av «rød og gul og hvit og svart» avbildes. Der bibelkvinnene ligner Barbie-dukker, ligner leserne Tjorven-dukker. Boka slår fast at leserprinsessene er unike i kraft av å være nettopp seg selv. Det høres jo fint ut, så hvorfor bry seg?

LES OGSÅ: – Gjør bibelen til Disney-eventyr

Spennende læring

I en fersk doktoravhandling fremhever religionspedagogen Elisabeth Tveito Johnsen at spennende kristen læring skjer når hverdagens gjenstander, litteratur, sanger, språk og lignende (det pedagoger kaller artefakter) hentes inn i kirka. Ny mening oppstår.

Men artefakter er ikke nøytrale: De uttrykker verdier og preferanser. Her har alle som har med barn å gjøre et etisk ansvar. Småjenters hverdag preges allerede av prinsesseestetikken. På sosiale medier kalles barn prinser og prinsesser over en lav sko. Samtidig stønnes det over «rosahelvete» og kjønnsdelte leker og barneklær. Hva skjer når Bibelens kvinnelige helter og døtrene våre blir rosa prinsesser?

Bibelforskere snakker om bibeltekstenes tre verdener:

• I verdenen bak teksten vektlegges samfunnsforhold, arkeologi, historie og mytologi. Vi vet at på bibelsk tid levde kvinner (også ved hoffet) utsatte liv – med tvangsgifting og bruderov, trusler om voldtekt, konkurranse med andre kvinner og skilsmisse om de ikke fødte sønner. De ble definert gjennom sine relasjoner til menn.

• I selve bibeltekstene kan vi lese om Batseba som ble røvet fra sin mann og annektert av kongen, og Ester som erstattet Vasjti som Xerxes’ hustru etter det vi i dag ville ha kalt en audition. Disse kvinnene måtte utsette seg for overgrep og ydmykelser for å bli tilkjent den plassen de hadde. Samtidig er dette også fortellinger om vågemot, lojalitet, tillit og samarbeid. En slik kompleksitet mangler helt i prinsessebokas framstillinger: Kvinnene reduseres til dydsmønstre.

Naivt

• Så har vi en virkningshistorie foran teksten: Tekster er blitt lest og brukt på ulike vis gjennom tidene. Her møtes tekst og kontekst. Å påstå at prinsesseestetikken bare er en ny og frisk innpakning av et uforandret budskap, er naivt.

Språket og gjenstandene vi lærer religion gjennom er ikke bare beholdere, men også medskapere av budskapet vi formidler. I denne boka møtes bibelfortellinger og kommersiell estetikk. Knapt noe har preget forestillingen dagens jentebarn har om hva det er å være en prinsesse som Disney-konsernets filmer og tilhørende merchandise.

Jenter vet at Disneys prinsesser bare er eventyrfigurer. Vil de tro det samme om bibelprinsessene?

Det er stor bredde i Bibelens metaforbruk. Gud/Jesus beskrives ofte med omsorgsrelasjoner: Som far/mor og hyrde eller venn. I denne boka dominerer metaforen «konge», og Guds jentebarn blir prinsesser.

I selvebibeltekstene ser vi likevel få spor av å tale om kristne som kongens barn. Prinsessemetaforen er altså en konstruksjon foran teksten. Her kombineres GT-kongen med en blodfattig fremstilling av Bibelens mangfoldige kvinnegalleri.

Og når vi møter igjen Det gamle testamentets kongemetafor i Det nye testamentet, endres den: Jesu utsagn om at hans rike ikke er av denne verden og hans inntog i Jerusalem, gjør kongemetaforen mer nyansert og kompleks. 
Eselet endrer betydningen av «konge»!

Forflatet

At hver og en av oss er unike har Disney-filmene allerede fortalt oss. Vi trenger mer! Vi håper at dagens jenter ikke bare møter Bibelen gjennom en rosa bok de vokser fra, men bys jentehistorier til å vokse inn i og grunne over. Historier som overskrider både «du er du og du duger»-budskapet i denne boka og den forflatede estetikken: Som historien om den ekte bibelprinsessen Salome, som ble brukt i et spill mellom voksne og danset seg til døperens hode på et fat. Ja, bibeltekstene byr på ondskap og død. Men samtidig: Sier ikke Bibelen at det den kristne Gud til syvende og sist skal herske som konge over, nettopp er døden og ondskapen?

Å lage nye religiøse metaforer og kombinere gamle og nye metaforer er legitimt. Men ikke alle metaforer er like gode eller lure å bruke. Vi håper at jenter som leser om kvinner i Bibelen, ikke bare vil se Hagar som en prinsesse som «ble husket på av Gud». Vi håper de også vil spørre hvorfor hun ble sviktet og av manipulert med av «den overraskede prinsessen» Sarah. Vi håper at de vil spørre seg hvorfor sønner var viktigere enn døtre i bibelsk tid.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Men mest av alt håper vi at de vil oppleve at Jesus elsker menneskebarna uavhengig av deres 
utseende, dygder eller prestasjoner.

Birgitte Lerheim

Førsteamanuensis
i religionspedagogikk

Marianne Bjelland
Kartzow

Professor i Det nye testamente. Begge er på Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter