Gud og π

Når far skulle lage et tønnebånd, la han en list over tønna og målte lengden tvers over. Deretter målte han opp tre ganger denne lengden og la til litt. Slik anvendte han den eldgamle kunnskapen at omkretsen av en sirkel er diameteren ganget med et tall litt større enn 3. Dette tallet har de siste par hundre årene blitt betegnet med den greske bokstaven π, eller pi.

I dag er det pi-dagen, som feires til ære for pi. I USA er det vanlig å spise pai, på grunn av den engelske uttalen av pi. Det er en av de amerikanske feiringene vi godt kunne importert.

Pi har en fast plass på tall-linjen, men det er umulig å peke ut nøyaktig hvor den er. Det er nemlig ikke mulig å uttrykke pi ved et desimaltall eller med en brøk av heltall. Derfor kaller vi pi for et irrasjonalt tall.

Pi er dessuten et transcendentalt tall. Det hører ikke til i verdenen av algebraiske tall vi vanligvis regner med, men likevel trenger vi det om vi skal forklare virkeligheten. Selv om pi er irrasjonalt og transcendentalt, er det ikke ulogisk å mene at pi eksisterer. At matematikk gir rom for slik mystikk, er en av grunnene til at jeg falt for mattematikkfaget og dets skjønnhet.

LES MER: På tvers av tro og tvil

Gud

Det minner litt om Gud. Gud er irrasjonal, i den forstand at vi kan si en del om hans egenskaper, men ikke nøyaktig beskrive ham eller peke på hvor han er. Og Gud er transcendental, det vil si han er ikke av denne verden, men likevel handler han i denne verden. Mange mener at fordi Gud er irrasjonal og transcendent – det vil si at han ikke lar seg fange med vår fornuft og ikke en del av vår synlige verden - er det ufornuftig og ulogisk å tro på ham.

Det er ikke jeg som har kommet på denne sammenligningen. Den ble inspirert av en som heter Pi, det vil si hovedpersonen i romanen «Historien om Pi» av Yann Martel. Pi heter egentlig Piscine (av svømmebasseng på fransk), men foretrekker å kalle seg Pi. Grunnen er for så vidt prosaisk nok, men Pi liker navnet også fordi det gir ham assosiasjoner til Gud – blant annet fordi pi har uendelig mange desimaler.

«Dette er en historie som vil få deg til å tro på Gud», sier fortelleren i innledningen. På overflaten er det en vanlig historie om skipbrudd i tradisjonen fra Robinson Crusoe. Men mens Crusoe greier seg på grunn av sitt intellekt og sin tekniske oppfinnsomhet, er det ånden som redder Pi.

Det er vanskelig nok å tro på Guds omsorg når du driver nesten ihjelsultet i en båt på Stillehavet og hele familien din er druknet. Da føler du deg virkelig forlatt – og Pi blir også overmannet av tvilen på om Gud bryr seg om ham. Men til slutt får han en overbevisning om at Guds kjærlige øye følger ham, selv om bevisene på det mangler helt. Med det følger viljen til å leve.

LES MER: Forfatteren Jon Fosse fant troen. Teologen Eskil Skjeldal mistet den

Religioner. «Jeg kan godt forstå ateistene. De er våre brødre og søstre i sin tro», sier Pi før han drar ut på den skjebnesvangre båtreisen. Å tro at Gud ikke finnes, er en overbevisning det står respekt av. Det han ikke kan begripe, er agnostikeren. Å mene at det kanskje er en Gud der, og så ikke gjøre alt som står i din makt for å søke ham, det er for Pi en helt utrolig holdning.

Selv er han full av kjærlighet til Gud, en kjærlighet som krever sitt uttrykk i religion. Og så grundig gjør han det at han både blir hindu, kristen og muslim. En av bokens kostelige scener er der hindupresten, den katolske presten og imamen alle prøver å overbevise om at Pi ene og alene hører til hos ham.

Jeg er enig med Pis far i at dersom du tror på tre religioner, gjør du i virkeligheten alle religioner til intet. De kan ikke alle være sanne.

Men jeg tror likevel det er en viktig innsikt at kjernen i religion er kjærlighet til Gud. Det var også det Jesus sa: Det første og største bud er å elske Gud av hele sitt hjerte.

LES MER: Skeptisk til sin egen skepsis

Kjærligheten

Det er så lett å henge seg opp i religionens utenverker, det apparatet som er blitt stablet på beina for å forholde seg til Gud. Det kan til slutt bli så solid at det tilsynelatende står av seg selv. Men idet øyeblikket kjærligheten til Gud forsvinner ut, blir religionen stående tilbake som et tomt skall. Da blir det viktig å forsvare skallet mot angrep og konkurranse – og da blir religionen farlig.

Jeg tror det er umulig å forstå religionens tiltrekning uten å forstå at den er svaret på vår trang til å elske Gud. Noen kan nok bli fascinert av byggverkets intrikate skjønnhet eller finne mening å være forsvarer av dets detaljer. Men det er kjærligheten til Gud som drar oss til religionen. Den som ikke skjønner det, vil aldri være i stand til å forstå religiøse mennesker.

Følg oss på Facebook og Twitter!