Fullførte gospelkallet

Den moderne gospelkongen døde torsdag, 72 år gammel, etter komplikasjoner etter et hjerteinfarkt, med sine nærmeste rundt sengen på sykehuset i Los Angeles.

Tvillingsøsteren Sandras uttalelse like etter bortgangen, om at hennes bror og bestevenn nå hadde reist hjem til Herren, favner det meste av Andrae Crouchs liv og kall som gospelsanger.

Er det noe som har kjennetegnet sangene hans, er det gleden og tryggheten over å ha en himmelsk overbygning over livet, som for hans del - til tross for sju Grammy Award-priser – slett ikke bare var en dans på roser. Derfor var også den ukompliserte, nærmest frydefulle forventningen over å skulle tilbringe evigheten hjemme i himmelen, så sterkt tilstede.

LES OGSÅ: Gospelkongen Andrae Crouch er død

Enkle bibelfortellinger

Kristenrockens far, Larry Norman, sang «Only Visiting This Planet» med samme glød og overbevisning som Crouch gjorde i sine himmelsanger. Nå er begge de kristne musikknestorene «kommet hjem». Like naturlig som de tok tak i moderne musikk, prellet nymotens teologi av på dem. Det var de enkle bibelfortellingene og evangeliske sannhetene som gjaldt. For Crouch sin del både som pastor og verdenskjent gospelsanger.

Fulgte kallet

Det var likevel musikken som var Andrae Crouchs store talent, hans gudgitte gave. Å kalle det noe annet ville vært en fornærmelse mot ham. For Crouch var kallet viktigere enn karrieren. I likhet med Larry Norman, brydde han seg fint lite om den en gang så blomstrende og lukrative kristenpopbransjen i USA. Som Stevie Wonder, en senere venn av ham, var han et vidunderbarn som spilte piano og komponerte sanger i skinnet fra et indre lys, hinsides en hver musikkteori og popformel.

LES OGSÅ: – Bønnen har båret meg

Brobygger

Sangene hans var milepæler som bygget bro mellom tradisjonell gospel, slik Thomas Dorsey fra 1930-årene utviklet stilen i skjæringspunktet mellom jazz og blues, og moderne popmusikk, slik Michael Jackson på 1980-tallet så til de grader satte dén på kartet og bestselgerlistene. At nettopp Jackson inviterte Crouch til å samarbeide med ham på låten «Man In The Mirror», og senere spurte om han kunne be for ham, sier sitt om hvilken tillit «The king of pop» hadde til artisten og mennesket Andrae Crouch. Sistnevnte gjorde likevel ikke forskjell på høy og lav. Hjemmet hans i Los Angeles var i alle år så åpent, at flere av hans nærmeste ristet oppgitt på hodet.

Meningsfullt liv

Da jeg møtte ham i menigheten New Christ Memorial Church i oktober i fjor, satt Crouch i rullestol og var tydelig preget av diabetessykdommen. Han hadde koldbrann i bena, store problemer med å spille med én hånd på keyboardet, og sangstemmen var knapt hørbar. Kontrasten til første gang jeg så ham live i Framhallen i Larvik i 1978, var slående og hjerteskjærende.

Etter gudstjenesten i menigheten hvor han var pastor sammen med søsteren Sandra, sa han likevel at han gledet seg til å komme tilbake til Norge for å synge og møte alle vennene han hadde der. I neste øyeblikk fortalte han at medlemmene fra The Disciples, den første gruppa hans, nettopp hadde vært på besøk hos ham for å takke for alt de hadde hatt sammen.

Sannsynligvis tenkte Crouch innerst inne at det ikke ville bli flere Norgesbesøk, og at himmelen var neste reisemål. At han fremdeles klamret seg til livet, og håpet om at Gud kunne helbrede ham, viste vel bare hvor meningsfull han syntes hans oppgave på jorda hadde vært. Midt i sykdommen og smerten hevdet han også å ha fått en dypere forståelse av sin egen sang «Through It All».

LES OGSÅ: Musikalsk foregangsmann i 50 år

Musikken lever videre

«Gode gospelsanger overlever oss alle», sa Crouch til Vårt Land i sitt siste intervju. Og ingen har skrevet bedre moderne gospelsanger enn ham. Klassikere som «Take Me Back», «The Blood Will Never Loose It's Power», «Soon And Very Soon» og «Jesus Is The Answer» vil fortsette gjerningen hans.

For alle oss som har satt pris på ham de siste 45 årene, vil en verdig avskjed være et gjenhør med plata Live At Carnegie Hall fra 1974, som fremdeles kan få tårene til å trille og hjertet til å hoppe lykkelig i brystet. Mannen som for drøye tre måneder siden såvidt fikk løftet hånda til en siste hilsen før bilen med ham forsvant ut av porten til New Christ Memorial Church, vil for meg alltid være en av de største og viktigste gospelforkynnerne.

Følg oss på Facebook og Twitter!