Fløyparti og tulleparti

«De er utgiftspartier som påfører skattebetalerne milliarder i unødvendige utgifter (…) Venstre og KrF er museumsvoktere av norsk forvaltning», sa Frps nestleder Per Sandberg til Dagbladet i sommer.

Sirkuset rundt statsbudsjettet gjør Sandbergs uttalelser ekstra interessante. Så er det heller ikke første gangen han har gått hardt ut mot Venstre og KrF etter regjeringsskiftet. På nyåret ga Sandberg klar beskjed om at Venstre og KrF måtte jekke seg ned, gjennom NRK. Han mente de to partene hadde «inntatt altfor mye tran og spist for mye ribbe i jula». Han lovet derfor at Frp skulle bidra til å nøytralisere Venstre og KrFs innflytelse framover. Eller «balansere det etter hvert», for å bruke hans egne ord.

Tulleparti

I Frp er ikke Sandberg den eneste som har satt mindre flatterende merkelapper på Venstre og KrF. Ved inngangen til budsjettprosessen kom partiets innvandringspolitiske talsmann, Mazyar Keshvari, med harde utfall. Denne gangen var det innvandringspolitikken som fikk ham til å omtale KrF som et «lite tulleparti».

Få i KrF lot seg hisse opp. Likevel bidro ikke uttalelsen til å bedre et anstrengt politisk klima. Hvis uttalelsen var ment som indremedisin i Frp, kan den ha virket etter hensikten. Men lite tyder på at uttalelsen gir Frp større handlingsrom i innvandringspolitikken. Tvert imot ble et kjølig samarbeidsklima kaldere.

Famler i blinde

Det tulleparti-uttalelsen også viser, er hvor liten erfaring Frp har med å bygge god kjemi i et politisk samarbeid. Den viser hvor lite Frps folk forstår av sentrumspartiene. Det blåblå statsbudsjettet tyder heller på at Høyre og Frp famler i blinde når det gjelder innsikt og historisk forståelse av sentrum. Dermed jekkes konfliktnivået opp og har gjort budsjettprosessene tøffere.

Makt bak krav

Når partene står så steilt mot hverandre, betyr det at den som kan sette makt bak krav, blir fristet til nettopp det. Partiene som ligger nærmest et politisk flertall, kan kreve mer og få større gjennomslag. I praksis står KrF og Venstre i en slik makt- og vippeposisjon. Siden de har flere beilere i politikken, kan de gjøre seg kostbare.

Samtidig lovet KrF og Venstre velgerne å innsette en borgerlig regjering etter valget. Det gjør at de to sentrumspartiene kan komme til å strekke seg langt denne høsten. Men det betyr også at de kan forstrekke seg.

Kristemøte

Da KrF gikk til krisemøte torsdag kveld tydet alt på at bistandsbudsjettet var i spill. Et barbert bistandsbudsjett kan ikke KrF leve med. Det vet både Høyre og Frp. Derfor er sjansene store for at de to regjeringspartiene heller holder tilbake bistandsmidler til siste runde, for å presse KrF.

Stille jubel

I Frp var det enkelte som jublet i det stille, da KrF og Venstre trakk seg fra regjeringssamarbeidet i fjor høst. Per Sandberg var derimot en av dem som ønsket en firepartiregjering, men ombestemte seg underveis. Til Dagbladet sa han i juni at han var fornøyd med at de to partiene sto utenfor. Begrunnelsen hans var da at han synes de to partiene kommer med urimelige krav.

Men budsjettforhandlingene i går viste at sentrumspartiene ikke har planer om å gi ved dørene. Valgforsker Frank Aarebrot mener tvert imot at Siv Jensen har undervurdert KrF og Venstre grovt i forhandlingene.

Derfor er det mulig at de som jublet i det stille over at sentrum holdt seg utenfor regjeringen, nå angrer seg. For slik det nå ser ut kan Frps velgere stå i fare for å bli de største taperne.

Når man er et fløyparti må man finne seg i følgende faktum: Hvis Frp skulle klare kunststykket å presse de to sentrumspartiene på plass, kan de likevel tape på sikt. Sentrumspartiene har andre beilere å snu seg til.

Men det kan også hende at Frp må bite i det sure eplet og gi seire til sentrum i dette budsjettet. I begge tilfeller rammes fløypartiet Frp av politikkens harde jernlov: Den som ligger nærmest sentrum får gjerne størst gjennomslag.