Den lange reisen hjem

Klokken er 01.18. Jeg sitter i en taxi på E6 ut av Oslo og er på vei til Halden. Taksameteret viser 666 kroner. Sjåføren lurer på om Halden ligger ved Drammen eller Gardermoen. Han insisterer på å kjøre meg til togstasjonen og ikke helt hjem, for det er det som står på rekvisisjonen fra NSB.

I skrivende stund har jeg tilbrakt 20 av de siste 24 timene på tog.

Fin frokost

Det begynte bra. Nattoget fra Oslo til Bergen med egen kupé. En av de beste måtene å reise på. Det handler om å møte opp tidlig og være i seng før toget går, slik at du kan ligge i mørket og kjenne det lille rykket i togsettet når det ruller ut av stasjonen, høre hjulene slå mot jernet og se lysglimtene rytmisk fare forbi i den lille glipa under gardina.

Rett før sju ruller vi inn på jernbanestasjonen i Bergen. Jeg har sovet ganske godt, og best av alt: Jeg har krysset landet samtidig.

Om en time skal jeg gjøre et intervju. Vi spiser frokost samtidig og det blir en god samtale med et godt menneske.

Etterpå rekker jeg å ringe hjem og gå innom butikken for å kjøpe noe mat. 11.35 skal toget gå.

Men akkurat nå er klokka 01.29. Nordbytunnelen er stengt og vi må kjøre en omvei. Sjåføren slår ut med armene. Jeg antar at han ikke aner hvor han er. Vi kjører rundt på små, svingete veier i nærheten av Ås. Taksameteret viser 972 kroner. Det eneste som holder oss fast er den blå stripa på GPS-en som påstår den har kontroll. Og sjåføren stoler på den. «Jeg kan feil, men navigasjonen kan ikke feil». Hittil har det vært stille i bilen. Vi begynner forsiktig å småprate.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tunnelstans

Tilbake i Bergen. Gul skrift på svart bunn. Anleggsarbeid. Planlagt, sådan. Utenfor togstasjonen står det to busser. Vi må kjøre til Voss, der vil toget møte oss. Et varselskilt blinker langs veien. Kolonnekjøring over Hardangervidda på grunn av uvær. Heldigvis skal jeg på toget.

På vei ut av bussen treffer regnet oss sidelengs. Jeg skal i den bakerste vogna, den som er lengst vekk, men er glad for at jeg får sete i kjøreretningen. Toget ruller østover og det blir raskt mer og mer snø. Jeg fordyper meg i arbeidet, mens det blir hvitere og hvitere utenfor vinduet. Mannen foran meg leser om kvinnene i Rinnanbanden.

To sørgelige toner spilles over høyttalersystemet. Beskjed. Om at det er noen problemer. Signalanlegg og strøm, dårlig vær. For sikkerhets skyld blir vi stående en liten stund i en tunnel like før Finse. På veggen utenfor er det er et grønt nødutgangskilt. Rett fram: 6400 meter. Tilbake: 3900 meter. Jeg begynner å regne på hvor lang tid jeg vil bruke på å løpe ut hvis noe skjer. La oss si at jeg løper mitt livs løp og holder rundt 3,30 på kilometeren. Det vil ta over ti minutter. Er det fort nok hvis det er krise?

1744 kroner. Sjåføren sier han har vært i Norge i 2 år og 6 måneder, han kom hit fra Spania. Han har kjørt kunder til Fredrikstad mange ganger, men aldri vært i Halden, sier han. Klokken er 02.05.

Oransje lekerom med puter

Etter to timer i tunnelen kommer en konduktør rundt med mat. Kyllinggryte. Pakket i en snedig pose der man heller inn vann som reagerer med noen kjemiske stoffer og begynner å koke. Det damper fra pakken. 12 minutter skal den godtgjøre seg. Det smaker... ikke.

Det er ingen dekning i tunnelen. Altså er det ikke mulig å varsle kona om at jeg sitter fast. Heldigvis har vi ikke avtalt at hun skal hente meg. Mangel på nett er også uvant og gir meg et skremmende innblikk i hvor ofte og ubevisst man kjede-sjekker mobilen.

Det tar fem timer. Et godstog passerer på høyre side, så et passasjertog, så et godstog til. Nå er det vår tur. Sakte åler vi oss ned fra fjellet. Jeg er trøtt og leter etter et sted å legge meg nedpå. I familievogna er det et oransje lekerom med en del puter. Jeg strekker meg ut på benken og sovner. Klokka er litt over ni. Det er fortsatt noen timer til vi er framme på Oslo S.

LES OGSÅ: Lykken i lufta

Toget går sakte

Når jeg våkner, ser jeg de velkjente Barcode-bygningene sige forbi. Perfekt. Da er det bare å komme seg ut i drosja som NSB har rekvirert. Jeg setter meg opp og begynner å pakke sammen sakene mine, slenger den gule bagen på ryggen og går mot utgangen.

Men hvorfor kjører vi bort fra Barcode? Hvorfor går det så sakte? Og hvorfor er jeg den eneste på toget?

Jeg haster gjennom vogna. Tomt. En vogn til. Like tomt. Vogn etter vogn brøyter jeg meg framover mens toget skjærer inn på ukjente spor, spor som bare ansatte i NSB kjenner til. Først når jeg kommer helt fremst i toget finner jeg er menneske. Han er overrasket over å se meg, men det er ikke første gang, sier han. Klokka er 00.30. Det er et kvarter siden konduktøren gikk hjem - uten å oppdage meg i det oransje lekerommet der han noen timer tidligere spurte om det var jeg som skulle til Halden.

Toget kjører inn i en opplyst bygning. Velkommen til Kværnerbyen, står det på kjøpesenteret på andre siden av veien. Vi slår følge ut av toget og skritter over spor etter spor. Han skal kjøre meg ned til Oslo S, sier han, og legger til at han egentlig ikke liker å kjøre i det området. Det har blitt så mye nytt i det siste. Når han svinger inn på taxiplassen, legger han seg i motsatt kjørefelt så en sølvgrå taxi må bråbremse.

2816 kroner. Sjåføren lurer på om det er en Statoil i nærheten. Han er trøtt og må ha kaffe. Statoil er best, sier han. Klokka er 02.22 og vi nærmer oss Sarpsborg.

Sjarmøretappen

Mannen som kjørte meg ned til Oslo S har ringt til NSB. De sier de skal stå klar med en taxi, men det er ikke et menneske å se. Etter en liten rundtur treffer jeg på en vekter. Han tar mine bekymringer passe på alvor, og kaller opp sentralen med korte, velhugde setninger. «Kunde står ved sjøside Oslo S. Skal ha fått beskjed om rekvisisjon. Får ikke tak i personell.» Etter litt fram og tilbake ber han meg avvente. Så jeg avventer. Og avventer. Til slutt er det en svart skikkelse langt der nede på spor 19 som kommer mot meg. Etter hvert ser jeg noen røde striper på uniformen. En NSB-ansatt. Han skriver ut rekvisisjon, jeg møter min sjåfør og her er vi.

3130 kroner. Klokka er 02.29 og sjåføren blinker seg ut av E6 og inn på sjarmøretappen mot Halden. Han lurer på hvor langt det er til Sverige og blir i fyr og flamme når jeg sier at det bare er noen få minutter. Er det åpent nå, lurer han. Jeg sier at jeg tror ikke det.

Taxien svinger opp i oppkjørselen. Månen er halvt skjult bak en sky. Alt er stille og søvnig. 3432 kroner. 02.51. Ett døgn og tre timer. Sjåføren går ut av bilen. Jeg tar ham i hånda og vi nikker. Han ser seg om til begge sider og pisser på hekken min. Så drar han.