Demokratiet kan tape i terrorens tid

Etter 22. juli har vi lovprist samfunnet vårt, slik vi liker det: Det åpne, frie Norge har bestått. Men kanskje kan rosetog og samholdsfølelsen post-22. juli gjøre at vi tror at kampen om hvordan samfunnet vårt skal være i terrorens tid, er vunnet en gang for alle? Den er ikke det. Den krever vår årvåkenhet.

Starter med frykt. Med små skritt kan vi risikere å bevege oss vekk fra det samfunnet vi opprinnelig har ønsket å beskytte. I noen land er antiterrorlovgivningen blitt utviklet i et helt annet klima enn vårt. USA fikk sin omdiskuterte The Patriot Act en drøy måned etter angrepene 11. september 2001. Av Amnesty International har de fått kritikk for å tolke egen lovgivning i strid med internasjonale standarder mot bruk av tortur som etterretningsmetode. Samme organisasjon har også kritisert Storbritannia for å ha etablert et «parallelt, urettferdig og hemmelighetsbelagt 'skyggejustissystem'» for personer som er mistenkt for terrorrelaterte aktiviteter.

Farlig utvidelse. Human Rights Watch forteller at omtrent 150 land har fått på plass antiterrorlovgivninger som i sum representerer en farlig utvidelse av muligheten til å etterforske, arrestere og tiltale.

Vår terrorlovgivning utvikles ikke med et bakteppe av frykt, men roseduften fra tiden etter 22. juli kan også ha sine svakheter: At vi beruses av følelsen av å være så «annerledes» at vi blir blinde for små endringer som kan ha stor prinsipiell betydning.

I fjor høst foreslo PST at det bør være en egen straffebestemmelse mot «hylling» av terror. Dette ble begrunnet med at slik forherligelse kan være en radikaliseringsfaktor, når den finnes så åpent tilgjengelig på sosiale medier. Det er absolutt et poeng.

Under jorda. Men om et forbud mot forherligelse av terror vil redusere rekrutteringen til ekstreme miljøer, er et mer åpent spørsmål. Det kan i stedet gi dem ytterligere legitimitet ved at de påberoper seg «knebling». Det kan også gjøre at de heller går under jorda, og blir vanskeligere å holde oversikt over.

I tillegg er oppfordringer til eller trusler om terror allerede forbudt. Forherligelse av terror er svært uønskede ytringer, men de er samtidig rene meningsytringer, uten nødvendigvis noen intensjon om å påvirke andre til å begå terrorhandlinger.

I demokratier er det tradisjonelt antidemokratiske handlinger man lager straffebud mot, ikke antidemokratiske holdninger. Holdningene bekjempes med motytringer, med kunnskap og med mål om å bygge motstandskraft mot besnærende ekstreme ideer i våre medborgere.

Lærer å dekode. Derfor viser enkelte skolelærere frem den nazistiske propagandafilmen for sine elever med nettopp dette som formål: Å avkle ekstremismen. Elevene lærer å se på hyllingen av nazismen med et kritisk blikk for å dekode virkemidlene. De lærer å kjenne igjen ekstremisme, også når det er formidlet som forestillingen om «et bedre samfunn». Med en vag definisjon av «forherlige» eller «hylle», ville filmen bli forbudt som undervisningsmateriell.

Forslaget avslører også en annen interessant mekanisme ved utviklingen av vårt lovverk: Det sammenfaller langt på vei med artikkel 5 i Europarådets konvensjon om forebygging av terror.

Frykt blir norm. Altså kan andre land, som kan være sterkere preget av terrorfrykt, drive fram internasjonale konvensjoner med vidtgående bestemmelser. Etterpå blir konvensjonen et selvstendig argument for flere antiterrorhjemler her hjemme i Norge, fordi vi da vil være mer i takt med «andre europeiske land». Med et slikt resonnement er de som måtte være kritiske til en slik lovendring, synonymt med folk som «ikke følger utviklingen».

Når straffebudene er på plass, er de vanskelige å fjerne. De blir til en norm. Å fjerne dem kan bli oppfattet som et signal om «oppmykning». Det er et signal politikere verken vil sende til velgere eller terrorister.

Sikkerhetstjenestene vil alltid be om flere hjemler. Iblant beskytter vi demokratiet bedre ved ikke å gi dem det.