Etter 22. juli har vi lovprist samfunnet vårt, slik vi liker det: Det åpne, frie Norge har bestått. Men kanskje kan rosetog og samholdsfølelsen post-22. juli gjøre at vi tror at kampen om hvordan samfunnet vårt skal være i terrorens tid, er vunnet en gang for alle? Den er ikke det. Den krever vår årvåkenhet.