Det vanlige bildet av van Gogh er like vulgært som det er feil. Dette at han er en kunstner, som – før «samfunnet selvmyrdet ham» – malte seg innenfra og ut, før han skar øret av seg for å bruke det som pallett. Slik at ­alle skjærende mislyder fra et sykt sjelsliv kom til uttrykk. En som bare var drevet rundt av indre, uransakelige krefter for til slutt å finne hvile som klisjé i åndshistoriens mytefabrikk. Gode historier. Men slik er det ikke. Brevene viser et helt og fullt menneske, om noe slikt finnes. Med mye ild og tunge – som lyse, stunder.