Meninger

Smålighetens tidsalder

Det er knapt så man tror at det er sant, men denne sommeren inntok altså en vrang skjorteknapp en sentral rolle i norsk kulturpolitisk debatt.

«Ingen skal ikke si at kulturministeren ikke blør for kulturen ass» skrev hele Norges selfieminister Abid Raja på Facebook en varm julidag i Norge. Bakgrunnen var at han før avreise til filmfestivalen i Cannes måtte sy i en knapp på penskjorta. Statsråden la ved bilder som viste at han hadde blødd litt etter å ha stukket seg i fingeren.

Slik adferd kan selvsagt ikke gå ustraffet hen i det moderne Norge, og det gjorde den heller ikke.

«Svært umusikalsk og selvsentrert post» raste Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsperson Anette Trettebergstuen i VG, og viste til alle kulturarbeiderne som sliter og venter på coronastøtte. Hvordan kan da Raja si at han «blør for kulturen»?

Hun fikk støtte av flere opprørte kulturpersonligheter. «Svært provoserende» sa Trine Rein, «påfuglpolitikk» sa Nissa Nyberget. Det er ingen grunn til å benekte at situasjonen er alvorlig i kulturlivet, men det er også grunn til å være spent på hvilke ord disse tre vil velge å bruke den dagen Raja gjør noe mer alvorlig enn å stikke seg i fingeren. Det skal jeg ikke spekulere i her. Vi får nøye oss med å slå fast at nåløyet ble litt trangt denne sommeren her.

At en slik bagatell blir en sak, og for den saks skyld at jeg skriver denne kommentaren du nå leser, kan leses som et tydelig tegn på at vi er dypt inne i agurktiden. Men reaksjonene på Rajas Skjortegate er et tydelig tegn på at vi er inne i en i en ny tid, en mer smålig tid.

I Norge er vi velsignet med en politisk kultur der det fortsatt er liten avstand mellom styrende og de styrte. De færreste har svart bil og livvakt, og selv de som har det, lever oftest på en måte som ikke er milevis fra folk flest. Mange av våre politikere deler friskt i sosiale medier om livets stolte og mindre stolte øyeblikk.

Mye av denne kommunikasjonen er strategisk og kalkulert, men ofte er den spontan og forfriskende, og det er en styrke for demokratiet. Vi har en egalitær, åpen og folkelig politisk kultur.

Det er bra at vi har uhøytidelige politikere som villig deler og menneskeliggjør seg selv. Mye av disse innblikkene i politikernes liv kan det humres og ironiseres over, og de vet godt at noe av materialet vil brukes mot dem i den daglige samtalen. Det er sunt at vi kan le av og baksnakke ledere. I Norge står sutringsfriheten svært sentralt.

Problemet oppstår når det stadig oftere forsøkes å gjøre politikk ut av dette. Det er en beklagelig Espen-Teigenifisering av ordskiftet når små bagateller påmales et syltynt strøk av symbolikk for å få det til å ligne på politikk.

Erna Solberg har et rotete kjøkken, hvordan vil det gå med Norge? Jonas Gahr Støre pusser opp en romslig utedo, kan han på troverdig vis kjempe de undertryktes sak med et så staselig ferietoalett? Sylvi Listhaug tar seg en røyk og en Pepsi Max, og hun ble helseminister! Lan Marie Berg tok drosje en sen nattetime, da kan vi vel bare hive hele FNs klimapanel rett i søpla? Hadia Tajik stiller i høye hæler på et bokcover, og hun kaller seg feminist?

Nå foregår stadig mer av kommunikasjonen via Facebook og Snapchat. Da må politikere finne content som utløser sinne og ekkoklang for å bli belønnet med velgeroppmerksomhet av de amerikanske teknologigantenes algoritmer. Heldigvis gjennomskues dette av norske velgermasser.

Arbeiderpartiet ligger an til å vinne valget, men den seieren vil ikke komme fordi de har vært ledende i å kritisere Abid Rajas selfier. Valg vinnes gjennom å snakke om egen politikk, ikke om andres Facebook-postinger.

På 70-tallet hoppet og spratt norske politikere foran kameralinsa for å komme på trykk i avisene. Etter en tapt avstemning måtte en politiker legge seg på alle fire foran Løvebakken for å illustrere for leserne at han «måtte bite gresset». Mer enn én fordums finansminister har måttet posere med en anstrengt smil der han «strammer beltespenna» foran budsjettprosessen.

Jeg er optimist og tror at det verste av disse ragebait-utspillene vi stadig oftere ser vil være like pinlige å se tilbake på om noen år. Det er kanskje bare en vanskelig oppvekstfase vi må igjennom som ungt digitalt samfunn. Det er lov å håpe.

For akkurat nå er smålighetens uutholdelige letthet til å ta og føle på i Norge. Rausheten er blitt et knapphetsgode.



Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Meninger