Meninger

Med nåden ut av navlen

Mens jeg strever med synd og tilgivelse for min egen del, kan det hende at jeg glemmer både nåden, skapelsen og resten av verden.

Jeg har ganske nylig gitt ut en bok om alt som er vanskelig og humpete, om synd og elendighet. Jeg har fordypet meg i den store bristen i tilværelsen og tatt til orde for at vi må snakke ærlig om alt som går på tverke. Jeg står for det. Men tanken har slått meg: Hva med nåden i all elendigheten?

Etter mange år i kirkebenken mener jeg å ha dekning for å si følgende: Mens prester ikke har vanskelig for å snakke troverdig om Jesu død på korset, er påskedagsprekener korte, ikke så dyptloddende og fort glemt. Det mørke ligger naturlig for oss, lyset vanskeligere å snakke om. Gleden er fin, men ikke så interessant - en god tekst eller preken krever friksjon og dramatisk kurve. Når vi fra første setning sier fine ting, er lufta ute av ballongen.

Aldri vært i tvil om tilgivelsen
Selv har jeg aldri vært i tvil om at jeg er tilgitt. Jeg har alltid stolt på at Guds nåde rommer alt menneskelig, at frelsesverket har kraft til å dra alt til seg og gjøre alle ting nye. Meg inkludert. Jeg har alltid trodd at Gud vil ta imot meg med åpne armer ved tidens grense.

Like fullt har jeg vanskelig for å se hva det betyr. Jeg klarer ikke mønstre den samme overbevisning for nåden som for synden. Noe av grunnen er at mens syndens realitet er så slående - verden står virkelig til knes i problemer og har alltid gjort det - så har nåden svakere feste i erfaringen. Hvert minutt merker vi hvor skakkjørt virkeligheten er, men erfarer ikke på samme måte at alt det vonde kan omskapes til noe lyst, rettferdig og sorgløst.

For forsont? 
Problemet med tilgivelsen i det jordiske liv er at den sjelden har kraft til å endre følgene av synden. Jeg tror at Gud vil tilgi oss for vår miljøødeleggelse, men kloden er likevel farlig nær en kollaps. Jeg tror at Gud vil tilgi meg for at jeg skulka foreldremøtet, men noen andre måtte stille til FAU. Alle store og små problemer er her fortsatt, tilgitt eller ikke. 
Kanskje er problemet at jeg ikke får helt til å tilgi meg selv. Hvis jeg slår meg til tåls med de sørgelige realitetene - vil jeg ikke da slutte å slåss for forandring? Ligger det ikke en fare i å bli for forsont - vil jeg egentlig at mine nære skal bli forsonte med sine dårlige sider? For vel har jeg fått erfare å bli tilgitt av mine skyldnere. Men jeg lever fortsatt midt oppe i konsekvensene av min egen og andres tilkortkommenthet.

The Worship Song Song
Tidligere i år kom jeg over en musikkvideo på YouTube, "The Worship Song Song" av gruppa Random Action Verb Worship. Sangen er en parodi på en bestemt type moderne lovsang. Den er morsom (se den!). Jeg lo for meg selv, slik man ler når folk man ikke identifiserer seg med blir treffende karikert.

Men så hørte jeg på teksten. Det ene verset går sånn: I’m a rich blonde female, singing ‘bout how I fail. (...) I’m pure garbage, I need HIM again.

Kunne det være at jeg lo av …. meg selv? Var det egentlig jeg og min selvsentrerte forståelse av synd som ble parodiert? Bruker jeg min egen tilkortkommenhet som en brutal, men velgjørende massasje, en forfriskende sesjon i et privat, åndelig spa?

Det er flere problemer her. Det lutherske menneskesynet kan ha en uheldig psykologisk effekt, der vi blir så oppmerksomme på det som er dårlig at vi spenner bein for det som er godt. Denne formen for selvforakt er både kontraproduktiv og navlebeskuende. Vi har lett for å glemme at det finnes noe før tesen simul justus et peccator - samtidig synder og rettferdiggjort. For før vi ble kastet ut, levde vi i hagen, der alt var såre vel, vi også. Vi er skapt, i Guds bilde, og har aldri sluttet å være det, selv om livet utenfor Eden er brutalt.

Det skapte
Og egentlig er det her, i det skapte, at vi kan finne troverdighet for nåden, hvis vi er oppmerksomme: Jeg tror på liv etter død fordi jeg hver vår observerer det samme underet i den verden Gud har skapt: knopper springer ut fra livløse greiner, løvetannen sprenger seg gjennom asfalten, sannelig kommer lam nok en gang til verden og gir sitt første brek. Sannelig oppstår kjærlighet, omtanke, fellesskap. Livets under er så sterkt og omfattende at vi kan tro det gjelder også i det små.

Slik er det også med nåden, tilgivelsen og nyskapelsen. For det kommer stadig nye, rene dager, og vi er invitert til å gå gjennom dem som høyt skattede barn. Jeg kan merke nåden i glimt. Det gjelder å ikke feste blikket for godt på seg selv, men vende det ut. Da ser man også sitt eget i et annet, nåderikt lys, og det lyset lyser på alt, ikke bare meg og min egen navle.

Les også:

• Kyrkjemøte? Kyrkjeråd? Forvirra? Her er alt du må vite

• Åtvara Kyrkjemøtet mot respektlaus debatt: – Me må lytte til kvarandre

• Bønnelista ville stemme mot sakslista

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Meninger