Ut i naturen­

Hørt om den kristne miljø­verneren som bryr seg om liljene på marken og fuglene ­under himmelen? Det må i så fall være på tross av troen, mener forfatter og samfunnsdebattant Morten A. Strøksnes, som «vil tippe­ at gode kristne behandler dyr bedre enn gjennomsnittet, men da mer på tross av sin egen religion enn som resultat av den».

Hvorfor? Jo, på grunn av «udiskutable dogmer» i «kristendommens dypethos», som at «naturen er iboende ond og skitten» og at «dyr bare er verdifulle i den grad de er nyttige for mennesker». Det skriver han i en Facebook-post.

Strøksnes konkluderer: «Så det. Nok teologi for i dag.»

Indignasjon og krenkelse

Deretter følger den politiske ­implikasjonen: I stedet for ­«indignasjon og krenkelse» burde miljøbevegelsen ha omfavnet Kjell Ingolf Ropstads forsøk på å drive inn en kile mellom det kristne menneskesynet og «grønn ideologi».

Det er såpass mye å arrestere Strøksnes på bare i det ovenstående at det er vanskelig å vite akkurat hvor jeg skal begynne, men for å komme ham litt i møte: Ja, enkelte av kirkefedrene har et noe … anstrengt forhold til ­naturen.

Hvilket i grunn ikke er så rart, all den tid de samme kirkefedrene­ sto med det ene beinet i en hellenistisk idétradisjon. En tradisjon som i korthet forteller at naturen er en billig etterligning av en høyere og mer fullkommen idéverden.

Møtene med en del av de gamle kirkefedrene kan derfor etterlate en noe emmen smak i munnen. Hos Origenes (182–251) for ­eksempel, er naturen en bivirkning av skaperverket. Og dyrene?­ Vel, som Origenes skriver: «De overlever som en utilsiktet ­bivirkning av at Gud sørger for menneskene og bare for dem».

• LES OGSÅ: Pensjonert prost: – MDG fører vidare arven frå Franz av Assisi betre enn mange kristne

Skjønnheten i alt det skapte

Heller ikke Augustin (354–430) lar seg uten videre forene med dagens økosofi. Her finnes lite naturvennlige programerklæringer av typen «Gud og sjelen ønsker jeg å kjenne. Ikke noe annet».

Men også forsikringer om at naturen er en avspeiling (mirum) av Gud – for øvrig et ekko av den apokryfiske Visdommens bok, der det heter at «for av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være.»

Det er denne dobbelt­heten som forsvinner i Strøksnes' skjemavelde, der «menneske» og «natur», «skaper» og «skaperverk», forvises til hver sine kolonner. I virkeligheten er de forbundet.

Tar jorden i favn

For kristendommen er mer enn en reforhandling av gresk tenkning. Den har også et jødisk utgangspunkt, der det dennesidige systematisk oppskattes («han så at det var såre godt»). Og det er i denne spenningen – mellom Athen og Jerusalem – at kristendommen har formulert sine dypeste innsikter. Symbolsk uttrykt i inkarnasjonen, der himmelen «tar jorden i favn», og der skaper, skapning og skaperverk møtes «på et leie av strå».

Det er dette som er kristendommens kjerne. Det Strøksnes anfører som den kristne troens nedrakking av den fysiske ­virkeligheten er i beste fall en kristen understrøm; i verste fall ren gnostisisme (der naturen helt riktig er «iboende ond og skitten», slik Strøksnes skriver).

Så skal jeg gi Strøksnes rett i noe. Han peker på feil forbryter,­ men forbrytelsen er reell. Der tanken om menneskets særstilling og herskerskap får fritt leide er det «søster Jorden, vår mor» (slik Frans av Assisi formulerer det i bønnen Solsangen) som har fått unngjelde.

Da skal han vite at han har en alliert i pave Frans. Klima-­manifestet Laudato Si' kan ­betegnes som en påminnelse om kristendommens virkelige dyp-etos, og et oppgjør med dem som måtte innbille seg at Mosebøkene er en blankofullmakt til å ta seg til rette.

«Jeg vil ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme­ over alle andre skapninger», skriver ­paven.

I stedet bruker han ord som «samhørighet», «innvevdhet» og «ansvarlig gjensidighet», og minner om at «jorden eksisterte før oss».

Han legger til: «Vi er ånd og vilje, men også natur.»

Så det. Nok teologi for i dag.

LES MER:

• Erik Lunde: – Debatt om menneskesyn egner seg dårlig for retorisk pingpong

• Grønn Ungdom-talsperson: – Menneskeverdet står sterkere i MDG enn i KrF 

• Fylkesledere i KrF advarer Ropstad mot å gjøre MDG til fiende: – Vi har mye felles tankegods