Hevnen 
er søt

Det er jeg egentlig ganske­ flau over. For den som ikke kjenner til dette­, er det en fantasy-­serie full av intriger, konflikter og maktkamp mellom en rekke kongeslekter, lagt til en slags fiktiv middelalder. Serien er rå, full av vold og sex, og har et kvinne­syn som burde få en gammel ­feminist som meg til å sky den som pesten. Likevel følger jeg intenst med fra episode til episode, sesong etter sesong, og spør stadig meg sjøl om hvorfor. En ting er at godt laga TV er godt laga TV. En annen ting er at ­serien gir plass til en trang hos oss mennesker som vi jobber mye med å kontrollere: Trangen til hevn.

I Game of Thrones tilgis ikke urett. Her nøler ingen med å ta blodig hevn hvis de mener at det er grunn til det. Det er en logikk i serien, en skam og ære-logikk som vi kjenner fra andre tider og kulturer enn vår egen, som dreier seg om å hevne skam og urett og opprette slektas ­eller individets ære. De grusomme får unngjelde, og jeg forskrekkes stadig over min egen fryd når sadister og psykopater får smake sin egen medisin; de forgiftes, tortureres, flås, brennes og halshugges. Det er milevidt fra alt jeg står for som et relativt fredelig kristent menneske. Og likevel er det så deilig primitivt at jeg sitter fjetra til langt på natt i håp om at de slemmeste skal få som fortjent.

LES OGSÅ: Hvorfor ser vi med skepsis på kroppen og opphøyer det åndelige og det rasjonelle?

Budskap

«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som ­hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere», sa Jesus. Sytti ganger sju skal vi tilgi den som gjør urett mot oss, sa han også. Det kristne evangeliet er et budskap om det motsatte av hevn: Tilgivelse. Vi skal tilgi urett, gjengjelde vondt med godt, og ikke bære nag. Tilgivelse har blitt en integrert del av kulturen vår.

Vi har hørt biskop Desmond Tutu snakke sterkt og troverdig­ om tilgivelse som det eneste botemiddelet mot de skadene apartheid påførte det sør-afrikanske samfunnet. Vi snakka om tilgivelse etter terroren 22. juli, og Charlie Hebdo-magasinet svarte på terrorhandlingen mot redaksjonen i fjor med å trykke sin neste forside med orda: «Alt er tilgitt». Mange flere­ ­eksempler kunne vært nevnt. De fleste veit så godt at den som ikke tilgir, fanges i bitterhet. Det gjelder både på individnivå og samfunnsnivå. Tilgivelse er den ­suverene måten å møte ondskap på. Ved å tilgi, nekter vi å tilpasse oss ondskapens logikk, med den dertilhørende hevnen. Hevntanker er derfor å oppfatte som primitive, utenfor det humanistisk-kristne tankegodset.

Hevntanker ­eksisterer ikke bare i fantasy-serier, sjøl om 
vi kanskje liker 
å tro det.

Hevntanker

Idealet om tilgivelse står sterkt. Så kan det også være at vi overser at det skal en rekke prosesser til for å tilgi. De prosessene styrer vi ikke alltid sjøl. Og kanskje vi iblant er altfor snare til å forsere prosessen. Dette var blant annet et tema i forbindelse med 22. juli, og flere samfunnsaktører spurte: Hvor gjør vi av sinnet mot terroristen og terrorhandlingene? Beveger vi oss for raskt fram til det punktet der vi skal tilgi? Dette er gode og viktige spørsmål, og i forbindelse med store hendelser som terror, folkemord og strukturell undertrykkelse er det mulig å stille dem. Men det er faktisk like viktig å stille dem på individuelt nivå. Alle mennesker opplever svik i løpet av livet; alt fra overgrep av seksuell og fysisk karakter, til utroskap og andre former for tillitsbrudd, utnyttelse og krenkelser. Dette er allmenne erfaringer, og noen av dem får så alvorlige konsekvenser at det er vanskelig å gjenopprette tilliten til andre. Men ikke mindre: Dette er erfaringer som ikke bare ­generer sorg, men også sinne. Svik og tillitsbrudd har en ­betydelig komponent av ­aggresjon i seg. I dette ligger det i mange tilfeller et ønske om hevn: «Jeg skulle ønske du fikk smake din egen medisin. Jeg ønsker at det går deg riktig dårlig». Disse tankene er for mange så farlige­ at de knapt tenkes ut. For vi har jo lært at vi skal tilgi, og at den som ikke tilgir, blir bitter. Men hevntankene er like fullt en høyst menneskelig reaksjon. Det ­betyr på ingen måte at vi skal gjøre ­alvor av hevnen. Men det kan likevel være nødvendig å gi plass til hevntankene for å komme­ videre.

LES OGSÅ: Vi har manglet språk for kritisk refleksjon om kristne ledere

Menneskelighet

I det terapeutiske og sjelesørgiske rommet er det plass til å snakke om aggresjon og hevntanker som en reaksjon på urett og svik. I langt mindre grad er det plass til den i det kirkelige og kristelige norske rommet. Det er så mildt og så snilt, og vi er så raske til å løfte fram tilgivelsen som motsvar. Hva gjør dette med oss, og hva gjør det med teologien? Hvis hevntanker håndteres som ikke-eksisterende i kristen teologi, ­eller som noe som bare ­eksisterer som en primitiv ­impuls vi må komme over så snart som mulig, snakker vi da som kirke sant om livet? Hvis vi forserer de prosessene vi må komme gjennom for å tilgi, er det da en reell tilgivelse som skjer? Hevntanker eksisterer ikke bare i fantasy-serier, sjøl om vi kanskje liker å tro det. De er dessverre en del av vår menneskelighet. Så er tilgivelsen Guds radikale motsvar til våre hevntanker. Når vi kommer dit at vi er i stand til å tilgi, er det en ufattelig lettelse, frihet og nåde, frisk luft og nytt liv. Men selvsagt er det ikke. Bare Gud kan tilgi fullt og helt.

Merete Thomassen

Førsteamanuensis i liturgi ved Det praktisk-teologiske seminar