Meninger

Foreldre på vent

Avvisningen av «sorteringssamfunnet» tilslører kanskje mer enn 
den klargjør.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Å gå gravid med et barn du ikke aner noen ting om er en av de underligste menneskelige erfaringene som finnes. Å ikke vite, men å vente og håpe, er ingen vanlig tilstand i dagens effektive samfunn. Derfor går mange gravide til privat, tidlig ultralyd for å lindre uroen de opplever.

Forrige uke ble det klart at bio­teknologirådet fremdeles går imot tidlig ultralyd og diagnostikk basert på foster-DNA fra blodprøve som et tilbud til alle gravide. Begrunnelsen er at samfunnet bør legge til rette for plass til alle. Dilemmaet er: Hvordan kan man opprettholde kvinnens rett til selvbestemmelse og samtidig hindre henne å abortere et foster med misdannelser?

Hvis bioteknologirådet hadde 
åpnet for tidlig ultralyd som et generelt tilbud, noe som ville medført flere selektive aborter, ville det signalisert at vi hadde 
et samfunn hvor det «ikke er plass til alle». Det er et dilemma mellom individ og samfunn som søkes løst politisk ved å nekte kvinnen informasjon. Det handler om å demme opp for «sorteringssamfunnet».

Individuelle valg

Kanskje er det imidlertid slik at avvisningen av «sorteringssamfunnet» tilslører mer enn den klargjør. Sosialantropolog Marit Melhuus 
har vist hvordan begrepet 
«sorteringssamfunn» fungerer 
ved å flytte perspektivet fra 
individ til samfunn.

Alle er enige om at vi ikke vil ha et sorteringssamfunn, med assosiasjoner til nazisme og 
arvehygiene, og at samfunnet ikke skal legge til rette for selektiv abort. Likevel velger ni av ti å fjerne fosteret om de får vite at det har Downs. Sorteringssamfunns-retorikken tilslører at det er de individuelle valgene, ikke samfunnet, som legger opp til sortering.

Debattanten Aksel Braanen Sterri kritiserte den retoriske 
effekten av «sorteringssamfunnet» i kronikken «Et forsvar for sorteringssamfunnet» (Morgen­bladet 9.10.2014). Jeg forstår 
godt hans argumentasjon. Hvis individuell valgfrihet er premisset, ser han ikke noe problem med seleksjon. Klart han har et poeng når han vektlegger at abort på grunnlag av Downs ikke nødvendigvis er så forskjellig fra abort på andre kriterier; «Er det således moralsk verre å ta abort om fosteret har Downs syndrom enn å abortere bort barn som ikke har Downs syndrom?

LES OGSÅ: Fire av ti har tatt abort flere ganger

Til sammenligning er de 
hyppigst oppgitte grunnene kvinner gir for abort at de enten 
ikke er klare for barn, at de 
ikke har råd til en baby på det nåværende tidspunkt, eller at de har alle de barna de ønsker. Kun et fåtall av aborter skyldes presserende grunner som helse­problemer hos mor eller barn. Det virker urimelig å si at det å ta abort fordi barnet vil få Downs syndrom er en dårligere grunn enn disse andre grunnene.»

Med denne argumentasjonen flytter Sterri kriteriet for abort fra fosterets kvaliteter til foreldrenes forventninger. Da fremstår det ikke lenger som horribel seleksjon, men som en variant av alle gravides vurdering av om de skal bære frem et barn eller ikke. I denne forståelsen av foreldreskap finnes det en innebygd klausul om et friskt foster når man går til det skritt å skaffe seg barn. Ettersom denne klausulen er gitt på forhånd, blir en eventuell provosert abort en naturlig konsekvens hvis fosteret får påvist avvik. Man avslutter noe som allikevel ikke skulle ha vært.

«På vent»

Selv er Aksel Braanen Sterri født lenge etter at selvbestemt abort ble innført i 1978. Da loven ble vedtatt var foster­diagnostikk lite utviklet og selek­tiv abort ingen stor problemstilling. Jeg tror Sterri representerer en ny generasjon hvor premissene for foreldreskap er endret og forbehold i beslutningen om å få barn er mer akseptert.

Kravet om tidlig ultralyd eller 
annen type tidlig diagnostikk er derfor ikke uttrykk for sorteringssamfunnet. Det tilhører derimot dagens foreldreskapsmodell: Foreldreskap med forbehold inntil man vet om «alt er i orden». I denne modellen er svangerskapsomsorg og fosterdiagnostikk overlappende. For mange fører denne modellen til utrygghet. Muligheten til å vite fører til at mange kvinner setter 
graviditeten «på vent» og nøler 
med å glede seg over et nytt 
liv inntil barnet er «medisinsk klarert».

Det er verdt å sitere et gammelt intervju med Linn Getz, lege og professor i samfunnsmedisin ved NTN(Tidsskrift for Jordmødre, nr 1, 2007). Getz er skeptisk til utviklingen og spør om ikke den uroen og grublingen som vanlige gravide opplever, av typen «er barnet mitt friskt og velskapt?», nettopp kan ha en nyttig psykologisk funksjon. «Kanskje er den en trening i ydmykhet, en form for åpen beredskap i møte med en ny livsfase.»

LES OGSÅ: Støre og fosteret

Bekymringen som kan utløses av medisinsk uvisshet, slik mulig­het til diagnostisering fører 
til, mener hun er av en ganske 
annen art. «Den kan føre til at den gravide tar sterke forbehold overfor det ufødte barnet inntil saken får sin medisinske avklaring.» 
 Getz påpeker at flere studier 
viser hvordan kvinner som 
havner i situasjoner med medi­sinsk uvisshet tenderer til å 
sette graviditeten emosjonelt «på vent». Hun mener at et slikt 
relasjonsmessig forbehold overfor barnet kanskje kan få konse­kvenser for forholdet mellom mor og barn på sikt.

Hvis det blir innført et generelt tilbud om tidlig ultralyd eller blodprøvebasert diagnostikk til alle gravide, blir dette forbeholdet en del av de nye betingelsene for foreldreskap i vår tid.

Muligheten til å vite, og fri­heten til å velge, fører til ufrihet på et dypere plan. Alternativet, som Getz også påpeker, er å hengi seg til svangerskapet slik det er, til å møte morgendagen med tillit og ta livet som det kommer.

Eivor A. Oftestad, forsker og kirkehistoriker, Det teologiske Menighetsfakultet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger