Meninger

Nåde uten
 mening

Det er mye vi mennesker må mene noe om. 
Kan nåde være å få slippe å mene noe om alt og alle?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi kristne er gode på fortid og framtid, men ikke på nåtid, sa Rolv Nøtvik Jakobsen, tidligere prekenlærer på praktikum, for noen år siden. Vi dveler ved det som skjedde i fortida, og vi retter blikket mot alt som skal skje i framtida. Det ligger i teologien vår, og det preger ofte tankesettet vårt på flere områder enn det religiøse. Som kristent fellesskap erindrer vi frelseshistorien, og sammen ser vi framover mot forløsninga. På individuelt plan skuer vi også bakover og framover; vi føler takknemlighet, sorg, skam og skyld over fortida, og vi ser med en blanding av frykt og forventning mot framtida. Men nåtida har vi ofte ikke så mye fornuftig å si noe om. Det er enklere å se tilbake på det som en gang skjedde, enn å stå i hendelsen mens den skjer. Og det er enklere å drømme om hvordan alt en gang skal bli, i stedet for å være tilstede i øyeblikket.

Mønstrene brytes

Jakobsens sitat rant meg i hu i forbindelse med en ordveksling som pågikk i Vårt Land på forsommeren. Den dreide seg om mindfulness og kristen meditasjon, og utspilte seg mellom Årstein Justnes og Joachim Grün. Justnes er redaktør for en nylig publisert antologi som tar for seg mindfulness i et kristent perspektiv, «Nærvær. Mindfulness og meditasjon i kristen tradisjon». Mindfulness er i og for seg en sekulær meditasjonsform, men med buddhistiske røtter. Den som mediterer, skal observere sine egne tanker og følelser i det aktuelle øye-blikket, uten å vurdere dem som gode eller dårlige. En skal ikke prøve å styre tankene eller følelsene, men bare la dem komme. Men en skal ikke forfølge dem. En skal slippe dem. Og øve seg i å ikke mene så mye om dem.

Mindfulness viser seg å være en virksom måte å takle angst og depresjoner på. I stedet for å bli hengende fast i nevrotiske tankemønstre, der tankene kan spinne seg inn i panikk, skam og framtidsfrykt, kan meditasjonsformen føre til at mønstrene brytes. I stedet blir den som mediterer mer oppmerksom på hva som faktisk skjer her og nå. Kanskje lød det fuglekvitter utenfor vinduet? Eller lyden av en bil som prøver å komme seg ut av en lukeparkering? Det ene er ikke bedre enn det andre. 
Poenget er å registrere det. Dermed opplever mange mediterende en større tilstedeværelse gjennom dagen.

Det som også øves opp, er evnen til ikke å mene så mye, verken om andre eller seg sjøl. I stedet for å stønne over andre menneskers irriterende merkverdigheter, kan de observeres. I stedet for å irettesette sine egne emosjoner i vanskelige situasjoner, som vi ofte gjør, kan en 
betrakte dem på metanivå, uten å bli hengende fast i dem.

LES OGSÅ: Opplysende om mindfulness

Mye av dette beveger seg ikke bare faretruende nær, men kan gå langt inn i naiviteten. Det er lett å parodiere mediterende vestlige middelklassemennesker. De finnes overalt, i yogaklasser, på selvutviklingskurs og foran bokhandlenes selvhjelpslitteratur-reoler. Men mer alvorlig enn parodiene, er den kritikken mindfulness har fått for å tilsløre urett og frata mennesker mulig-
heten til politisk endring. En av de mest interessante innvendingene kommer fra sosiologen Richard Sennet som hevder at den vestlige meditative praksisen egentlig tjener kapitalismen. Når arbeidstakere utsettes for et arbeidsliv som er så grenseløst og forvitrende at de blir syke av det, er det mindfulness og 
andre selvhjelpsstrategier som tilbys som botemiddel, ikke et mer overkommelig arbeidsliv.

Fra kristent hold har det også lenge vært advart mot meditasjonsformer med rot i buddhistiske tradisjoner.

27. juni skrev Joachim Grün i Vårt Land at den ikke-vurderende holdninga er uttrykk for en buddhistisk rest som skal «blokkere hjernens evne til å skille mellom godt og ondt». Jesus viser oss ikke en «åndelig likegyldighet» i møte med det onde, skriver Grün.

Aldri fri

Jeg lytter med stor 
interesse til alle kritiske innvendinger, og jeg har også sjøl skrevet litt om det problematiske ved useriøse meditasjonsformer som sikter mot å sile bort de vanskelige følelsene, for bare å ende opp med de harmoniske. Det er både et usunt og urealistisk prosjekt. Likevel ser jeg at seriøse meditasjonsformer dekker et behov som ikke tilbys, i alle fall ikke i samme grad, i den kristne tradisjonen: Friheten til i blant å få slippe tankene på fortid og framtid, men vie dem til nåtida, og friheten til å slippe å uopphørlig mene noe om seg sjøl og andre. Det er også dette Justnes griper fatt i: Når livet ble for svært, hadde faktisk ikke den kristne tradisjonen så mye å tilby. Det er et alvorlig og gjenkjennelig memento.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Det tankesettet mange kristne 
er oppdratt i, har lært oss å ta stilling til godt og dårlig, uten stans. De av oss som har vært kirkegjengere i noen år, har også lært at vi alltid må vurdere våre tanker, ord og gjerninger, og den onde lyst i vårt hjerte. Vi får dermed aldri fri. I all vår autonomi, med alt vi mennesker i dag må ta stilling til, kan den største nåde være å få slippe å mene noe om noe som helst, men få hvile i øyeblikket.

Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar

Les mer om mer disse temaene:

Merete Thomassen

Merete Thomassen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger