Kjønn meg her
og kjønn meg der
Kan jeg snart få slippe å tyte om dette med kjønn og feminisme så jeg kan få jobbe med det jeg egentlig vil jobbe med?
Utsnitt av Michelangelos (1475-1564) maleri i Det sixtinske kapell i Vatikanet, hvor Gud er fremstilt som en mann. – Det eksisterer massive kulturelle forestillinger om at menn og maskulinitet er det alminnelige og normale, mens kvinner er det spesielle og «den andre», skriver Merete Thomassen.
Feminisme har ofte irritert meg. Til langt oppi tjueåra syntes jeg alle former for kvinnesak var provoserende. Hvorfor i all verden måtte kvinner alltid gjøre seg så spesielle ved å framheve kjønnsperspektivet på saker og ting? Hva var vitsen med feminisme, feministteologi og kjønnsteori?
Mitt ønske var å få være et helt alminnelig menneske. Jeg begynte å studere teologi fordi jeg ville bli prest, ikke fordi jeg ville bli kvinnelig prest. Jeg opplevde ikke kjønnet mitt som noe problem. I hvert fall ikke på de profesjonelle arenaene jeg bevega meg på som student. Jeg trodde, naivt nok, at det holdt å være et dyktig og engasjert menneske.
Irritasjonen var der. Helt til skjella falt fra øynene mine. Oftere og oftere fant jeg meg sjøl i uendelig lange og mange diskusjoner om kvinnelige prester. Jeg hørte flere og flere påstander om hvilke egenskaper kvinner ble forventa å ha og hvilke egenskaper menn ble forventa å ha. Jeg var med på jordskjelvet som ble satt i gang i Den norske kirke i 1993, da Gud for første gang i en autorisert 8. mars-liturgi som ble utsendt fra Kirkerådet, ble tiltalt som «Mor».
Bestill abonnement her
KJØP
