Kjønn meg her 
og kjønn meg der

Feminisme har ofte irritert meg. Til langt oppi tjueåra syntes jeg alle former for kvinnesak var provoserende.­ Hvorfor i all verden måtte kvinner alltid gjøre seg så spesielle ved å framheve kjønnsperspektivet på saker og ting? Hva var vitsen med feminisme, feministteologi og kjønnsteori?

Mitt ønske var å få være et helt alminnelig menneske. Jeg begynte å studere teologi fordi jeg ville bli prest, ikke fordi jeg ville bli kvinnelig prest. Jeg opplevde ikke kjønnet mitt som noe problem. I hvert fall ikke på de profesjonelle arenaene jeg bevega meg på som student. Jeg trodde, naivt nok, at det holdt å være­ et dyktig og engasjert menneske.

Irritasjonen var der. Helt til skjella falt fra øynene mine. Oftere og oftere fant jeg meg sjøl i uendelig lange og mange diskusjoner om kvinnelige prester. Jeg hørte flere og flere påstander om hvilke egenskaper kvinner ble forventa å ha og hvilke egenskaper menn ble forventa å ha. Jeg var med på jordskjelvet som ble satt i gang i Den norske kirke i 1993, da Gud for første gang i en autorisert 8. mars-liturgi som ble utsendt fra Kirkerådet, ble tiltalt som «Mor».

LES OGSÅ: – Kvinnelige prester umyndiggjøres

Normalen er mann

Om jeg ikke hadde skjønt det før, skjønte jeg det da: Det eksisterer massive kulturelle forestillinger om at menn og maskulinitet er det alminnelige og normale, mens kvinner er det spesielle og «den andre». En kvinne som er prest, får ikke være en alminnelig prest, men en kvinnelig prest.

En kvinne forventes å være omsorgsfull, kroppslig, emosjonell og passelig passiv. En mann forventes derimot å være handlekraftig, åndelig, rasjonell og aktiv, sjøl om vi alle bærer disse egenskapene i oss, uavhengig av hvilket kjønn vi er sortert som.

Og ikke minst: En kristen guddom som omtales som kvinne, oppfattes ikke som en kristen guddom, men som en kjønna, og dermed hedensk, guddom. Dette til tross for at en mannlig metafor er like kjønna som en kvinnelig metafor. Og til tross for at Bibelen inneholder en mengde­ metaforer om Gud som både er kvinnelige, mannlige og kjønnsnøytrale; jordmor, bonde og borg er tre av hundrevis av eksempler.

LES OGSÅ: Advares mot nedlatende menn

Stereotypier

For mitt vedkommende førte dette tapet av uskyld til en doktoravhandling om kjønnsinkluderende liturgisk språk der blant annet debatten om 8. mars-liturgien fra 1993 ble analysert.

Et av de tyngste argumentene i debatten var at en guddom som omtales ved hjelp av kvinnelige metaforer, ikke kunne være en kristen guddom. Det kom fram forestillinger om at det var Guds maskulinitet som var det avgjørende for kristendommen, ikke Guds guddommelighet. Det kom også fram en rekke stereotype­ forestillinger om hva kvinner og menn egentlig er. Disse forestillingene var såpass problematiske at de ikke kan karakteriseres som annet enn stereotypier.

Både kvinner og menn er ofre for stereotypiene. Men det er nok ikke til å komme utenom at idealene for hva som regnes som representativt og alminnelig ligger nærmere de maskuline idealene. Det er faktisk mye vanskeligere for en kvinne å være­ et alminnelig menneske i kirke og samfunn. En prest med XY-kromosomer blir sjelden kalt en mannlig prest. En prest med XX-kromosomer blir sjelden kalt annet enn en kvinnelig prest. Disse eksemplene kan overføres til en rekke andre arenaer i kirke og samfunn. Menn representerer det normale, kvinner det unntaksvise.

LES OGSÅ: – Kristenkonservative har ennå stor innflytelse

Evangeliet

Den norske kirke er marinert i en forestilling om at vi er likestilte. Og ja, på mange måter er vi det. Kvinner og menn har de samme formelle rettighetene for både lek og lærd. Det lutherske embetssynet åpner opp for kvinners prestetjeneste på en helt annen måte enn for eksempel det romersk-katolske. I Den norske kirke har vi en strategiplan for kjønn og likestilling ut 2014 som skal ivareta kjønnsperspektivet på alt kirkelig arbeid både lokalt og nasjonalt. Den er riktignok godt skjult på nettstedet kirken.no. Men ja, den finnes.

Likevel er Den norske kirke en del av en teologisk tradisjon som er tungt kjønna. Bibelen er en patriarkalsk bok. Den inneholder et fantastisk budskap om frelse for menneskene gjennom Jesus. Det er dette som er evangeliet. Evangeliet ligger ikke i de gammeltestamentlige fortellingene der kvinner sendes i harem, gis bort som krigsbytte eller blir en del av kontraktsforhandlinger mellom slekter.

Evangeliet ligger heller ikke i de brudemystiske framstillingene av en maskulin guddom som erobrer bruden. Det er faktisk ikke Guds maskulinitet som er betingelsen for evangeliet, uansett om Jesus kaller Gud «Far». Jesus kaller ham også mye annet, men det ser ikke ut til å nå ut i en kirke som vår. Evangeliet ligger i det som er gitt oss gjennom Jesu død og oppstandelse.

LES OGSÅ: – Kjønn er også en del av kriteriene

Avdekking

Den feministteologiske forskningas oppdrag er å avdekke de kjønna strukturene som vi bærer med oss, bevisst eller ubevisst. Og noen av oss er særlig kalt til å påpeke dem, uansett hvor irriterende det måtte være.

Feminisme og feministteologi dreier seg om retten for alle og enhver til å være en del av vår felles menneskelighet. Vi er alle spesielle, og vi er alle alminnelige. Hellige og ­alminnelige. Kvinne og mann, jøde og greker.