Beretningen om Hagar

De siste ukene har pilegrimene strømmet til Mekka, slik de har gjort det i måneden dhu al-hijja i uminnelige tider. I forrige uke gjennomførte de i løpet av noen få dager et fastlagt sett av tilbedelsesriter. Fredag sto de i bønn på Arafat-sletten, som brer seg vidt utover i utkanten av Mekka.

Det er dette å stå på denne sletten som utgjør selve hajj, heter det. Skulle man bli forhindret fra å utføre en av de andre ritene, kan det kompenseres med faste eller almisse. Uten Arafat derimot, ingen hajj. Bare å være til stede på Arafat-sletten på denne bestemte dagen er en velsignet handling.

Et sett av innledende riter utføres i selve Mekka, i moskéanlegget som omkranser gudshuset Kaba. Anlegget er under utvidelse i enorme byggearbeider, hvor også det historiske Mekka raseres meter for meter for å gi plass til luksuriøse shoppingsentra eller pregløse hotellbygninger. Dette er en kulturpolitisk og kulturhistorisk skandale.

Likevel, når man vandrer mellom rekkene av folk for å finne seg en plass å be, eller bare sitter et sted i stille meditasjon, da er det ikke det gigantiske som slår en mest. Det er stillheten – så mange mennesker samlet på ett sted, og en slik ro.

LES OGSÅ: – Imamer i Norge tar ikke opp temaer som appellerer til unge

Gamle riter

I løpet av profeten Muhammads levetid ble de eldgamle tilbedelsesritene fra Abrahams tid gjenoppvekket. Muhammad tok opp Abrahams praksis og gjorde den til sin egen. Når pilegrimene løper og går syv ganger rundt den draperte Kaba, utfører de en gudstjeneste som skriver seg tilbake til da Abraham og sønnen Ismael takket Gud etter å ha bygd opp igjen steinhuset.

Men så drikker pilegrimene noen munnfuller vann fra Zamzam-kilden og løper eller går hurtig mellom de to små høydene al-Safa og al-Marwa som ligger i den ene enden av moskeanlegget. Den riten var det Hagar som inspirerte til.

I en overlevering i al-Bukharis store hadithsamling finner vi beretningen om Hagar slik profeten Muhammad fortalte den. I kildene er hun kjent under den arabiserte navneformen Hajar, eller under sitt tilnavn Umm Ismael. Men selv om det er som Ismaels mor vi møter henne i tekstene, fremstår Hagar først og fremst som et handlende subjekt.

I dag er gulvet i det enorme moskéanlegget belagt med kjølig, fast marmor, men en gang besto dette landskapet bare av glovarme sanddyner mellom noen karrige berg. Her løp en fortvilet kvinne frem og tilbake, på leting etter noe eller noen som kunne hjelpe henne. Hun hadde blitt overlatt til seg selv der ute i ødemarken, sammen med sitt diebarn. Alt hun hadde var en sekk dadler og et vannskinn, og Abrahams bønn til Gud om at noen måtte komme dem til unnsetning.

Da vannskinnet var tomt, ble det også tomt for melk, og både hun og barnet – hennes og Abrahams førstefødte – fortvilte. Men Hagar overga seg ikke til fortvilelsen. Hun hadde allerede sagt til Abraham at hvis det var Guds vilje at han skulle la dem igjen i ødemarken, så ville ikke Gud overgi dem.

LES OGSÅ: Kriminaliserer homofili

Kilden i ørkenen

I beretningen heter det at hun heiste opp kjolekanten og løp frem og tilbake i dalen, slik et menneske i smerte løper. Hver gang hun nådde høydetoppen, speidet hun etter folk. Da hun etter den syvende runden igjen nådde den høyden som heter al-Marwa, hørte hun en lyd. Hun hysjet på seg selv, står det. Hun lyttet igjen og sa så med høy stemme: «Jeg har hørt!» Da så hun en engel som grov hælen ned i bakken, og frem piplet det vann. Hagar begynte å samle sammen vannet, fylte vannskinnet og drakk, mens det fortsatte å flomme vann fra kilden som skulle få navnet Zamzam.

Hagar ble på stedet til en karavane fra Jurhum-stammen kom forbi. De hadde sett fugler sirkulere; et sikkert tegn på et vannhull. Men de var godt kjent i traktene og visste ikke om noe oppkomme i nærheten. Da de kom nærmere og fikk se kvinnen sitte ved vannet, spurte de henne om lov til å stoppe der. Det lot hun dem med glede gjøre, for, som beretningen sier, hun var glad i folk. Den eneste betingelsen hun stilte, var at hun skulle ha kontroll over kilden.

En del av karavanefolkene slo seg ned for godt. De skapte byen Mekka, og blant dem vokste Ismael opp. Han lærte språket deres og giftet seg med en av deres kvinner. Gjennom sine barn med denne kvinnen regnes Ismael som stamfar til mange av stammene på den arabiske halvøya, blant annet den som Muhammad fødtes inn i mange år senere.

LES OGSÅ: 'Nordnorske muslimer står samlet mot terror'

Inspirasjon

Dette er så å si alt vi får vite om Hagar, men gjennom de sparsomme detaljene fremstår hun som en heltinne. I vår tid er hun blitt løftet frem som inspirator for ulike frigjøringsbevegelser. Hun hadde det dårligst tenkelige utgangspunktet: overlatt til seg selv i ødemarken med ansvar for et spedbarn. Til tross for dette håpløse utgangspunktet satte hun uforbeholdent sin lit til Gud, kjempet for sin og barnets eksistens og la grunnlaget for at verdenshistorien mange år senere kunne ta en ny retning. Hagar hadde både pågangsmot, praktisk sans, driftighet og næringsvett, og hun var sosialt innstilt.

Tilstedeværelsen på Arafat og Hagars eksempel forener to eksistensformer: væren og gjøren. Gjennom å stå på Arafat og å løpe i Hagars fotspor kan pilegrimen lære å være – i tro, i håp og i takknemlighet. Og de kan lære å handle – ut fra den situasjonen man måtte befinne seg i, med de mulighetene som måtte by seg til å skape et godt liv i fellesskap med andre mennesker.

Nora S. Eggen er arabiskfilolog og islamforsker ved Universitetet i Oslo